Dirk Bogarde og Sylvia Sims i Victim (1961).
 

Året det løsnet for homofilmen

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 10.11.16

I 1961 kom det på hver side av Atlanteren to modige filmer som fremstilte homofili i et mer aksepterende lys.

I filmen Lilith leter pleierne på et nervesanatorium etter en rømt kvinne. De støter på en annen kvinnelig pasient. Hun er hysterisk. Årsaken som langt om lenge hales ut av henne er at rømlingen hadde forsøkt å kysse henne. Tildragelsen framstilles som ekstremt traumatiserende – som om dette var noe av det aller verste et menneske kunne utsettes for. Robert Rossens ellers utmerkede film fra 1964 er et godt bilde på datidens holdning til homofili som noe klart naturstridig og usedvanlig ekkelt.

Far from Heaven fra 2002 er en lur film. Den homofile Todd Haynes orkestrerte en vidunderlig pastisj over 1950-tallets melodramaer, men flettet inn noe som til de grader ikke passet inn: en side-intrige om en homofil rollefigur. Det som Oscar Wilde med ironisk eleganse kalte «the love that dares not speak its name» kunne, i beste fall, bare hintes om, og nesten alltid i negativt lys. I Young Man with a Horn (1951), som denne spalten portretterte i nr. 1 i år, antydes det at Lauren Bacalls rollefigur er lesbisk, og så destruktiv at hovedpersonens liv legges i grus.

Når Tennessee Williams' «Katt på hett blikktak» ble (ellers utmerket) filmatisert i 1958, erstattet filmskaperne hovedpersonens homofile «problem» med impotens. Når samme forfatters Suddenly, Last Summer ble adaptert året etter, tillot sensuren å beholde det homoseksuelle aspektet (naturligvis uten å sette ord på det), men kun «siden filmen illustrerer det forferdelige med en slik livsstil, kan den anses som moralsk i sitt tema selv den handler om en seksuell perversjon.» Vincente Minnellis adapsjon av det noe mindre kjente stykket Tea and Sympathy i 1956 var betagende, men forfølgelsen av en homofil gutt ble endret til en bokorm som simpelthen ikke delte de andres studentenes maskuline interesser.

 

IKKE KRIMINELL, MEN OFFER 

Selv vårt «merkeår» 1961 så sin del av moralistisk revisjonisme: Filmatiseringen av Breakfast at Tiffany's droppet den mannlige hovedpersonens homofili og involverte ham istedet i en romanse med Audrey Hepburns ikoniske Holly Golightly. Igjen forhindrer ikke endringen en fantastisk film. Men den britiske filmen Victim var banebrytende.

Den solide Basil Dearden tok her igjen det han manglet i filmatisk eventyrlyst med en fryktløshet i tema: Victim skildret åpenlyst en homofil subkultur i London. Men istedenfor perverse stakkarer skildres de som ofre – både for samfunnets fordommer og for utpresning. For homoseksualitet var i datidens England straffbart med fengsel, og man punget «gladelig» ut for å slippe å bli tystet på. Ifølge filmen dreide 90% av utpressingssakene seg om homofile. (Neste år ble en annen homofil rollefigur utsatt for det samme i Advise & Consent, Otto Premingers majestetiske politiske drama. Også den utmerket seg med en ikke-fordømmende holdning, samt filmhistoriens første besøk på en klubb for homofile – dog uten å si det rett ut.)

Victim har mange styrker. En slående åpenhet rundt tematikken. Det vide spekteret av homofile rollefigurer, fra alle lag av samfunnet, beskrevet med forståelsesfullt blikk og tegnet med et bredt utvalg av karakteregenskaper. En besluttsom rolleprestasjon av den berømte Dirk Bogarde. I en film der mange skuespillere ikke våget å delta, risikerte han hele sitt image på en rolle som en gift, skaphomofil advokat som etter hvert setter hele sin prestisje inn på å knekke en ring av utpressere. (Selv om han selv aldri sto fram, regner man i dag det som sannsynlig at Bogarde var homofil.)

Victim er noe belærende – det står klart at «her skal vi formidle noe» – men suser av gårde som en spenningsfilm. Det hele er litt skjematisk, men effektivt og engasjerende. Et litt mindre modig, men langt mer komplekst og bevegende verk finner vi på den andre siden av Atlanteren, i Hollywood.

 

EN REGISSØR KRYSSER SITT SPOR

The Children's Hour fra 1961 av den triple Oscar-vinneren William Wyler har mange fascinerende trekk. Vi finner de glamorøse stjernene Audrey Hepburn og Shirley MacLaine ikke bare i et seriøst drama, men i rollene som to definitivt uglamorøse lærerinner, Karen og Martha, som driver en internatskole for piker. Spesielt Hepburn er troverdig «alminneliggjort» – iallfall ifølge datidens realismekontrakt med publikum.

Det hører også til sjeldenhetene i det gamle Hollywood at en stor regissør nyinnspiller sin egen film. Hitchcock og Cecil B. De mille sto for berømte eksemplarer blant de få, men når Wyler ville nyinnspille sin These Three fra 1936 ligger det en spesiell historie bak. Originalfilmen er en adaptasjon av Lillian Hellmans teaterstykke «The Children's Hour» som nettopp hadde gjort to-årig furore på Broadway. Problemet var at det handlet om homofili. Det var det egentlig forbudt å si rett ut selv på teaterscenen, men man lot det passere siden stykket ble så populært og anerkjent. Men i Hollywood var det ingen bønn, og konflikten ble vridd til et heteroseksuelt trekantdrama. Filmen fikk ikke en gang lov til å ha samme tittel som stykket, i engstelse for at publikum kunne tenke upassende tanker.

I 1961 kunne Wyler endelig vende tilbake til materialet uten moralsk munnkurv. Det springende punkt var at de to lærerinnene blir anklaget av en hevnlysten elev for å ha et lesbisk forhold. Ryktet sprer seg med rekordartet hastighet og fortørnede foreldre tar alle barna ut av skolen. De to hovedpersonene hevder de bare er gode venninner og at alt må bero på en misforståelse. I forbitrelsen over ikke å nå fram, går de til sak mot den aristokratiske bestemoren til barnet som startet det hele.

Dette barnet er en særdeles ondskapsfull skapning og blir tegnet som litt en av psykopat. Den utagerende måten Mary spilles på av Karen Balkin vil kanskje slå noen som overtydelig, men i mine øyne er dette en praktfull karikatur – selviskhet på sitt mest nakne, etset helt inn i hennes primitive ansiktstrekk. Mary er en mesterlig manipulator og klarer med letthet å tvinge medeleven Rosalie til å understøtte løgnhistorien. Rosalies paniske angst for selv å bli avslørt som tyv er framstilt med intens troverdighet av Veronica Cartwright, som dermed gjør godt igjen sin irriterende søtladne skikkelse i Hitchcocks The Birds. (18 år senere dukker hun opp som en av astronautene i Alien!)

 

DET PSYKOPATISKE BARN

Teaterstykket ble satt opp på ny i London i 2011 – med Keira Knightley deglamorisert à la Hepburn – og i The Guardian klaget kritikeren Michael Billington på at det ikke er troverdig at bestemoren skulle høre på en nærmest psykopatisk pike, som hun allerede vet godt er løgnaktig. I filmen vil jeg si at de verste utslagene av Marys personlighet er en «forstørrelse» som er myntet på tilskueren og ikke noe de andre rollefigurene nødvendigvis har fullt innsyn i. Ellers løser Wyler stykkets kanskje største problem elegant ved å strekke ut i tid en scene der bestemoren og Mary sitter i en bil, som er i ferd med å føre Mary tilbake til den forhatte skolen. Vi ser hvordan Mary prøver seg fram for å finne en fæl nok grunn til å slippe, og nærmest i desperasjon hvisker hun til slutt bestemoren i øret at hun har sett lærerinnene kysse hverandre. Wyler får uvurderlig støtte av den erfarne Fay Bainter – hun debuterte som barneskuespiller i 1898! – som med diskret virtuositet lar ansiktet avspeile  den minste nyanse i bestemorens gradvise ferd mot full alarm.

For i en blanding av instinkt og slump, har Mary truffet et av bestemorens – og samfunnets – ømmeste punkt. Bestemoren reagerer som damen i Lilith – tanken på et seksuelt forhold mellom to av samme kjønn er så grusom at hun hurtig blir besatt av tanken. Hun varsler alle, og når de andre foreldrene toger opp for å ta barna ut av skolen, er emnet så tabubelagt at det er plent umulig for lærerinnene å få ut av dem hva som er årsaken.

 

RYKTESPREDNINGENS MEKANIKK

Filmen fikk det enda mer passende navnet The Loudest Whisper når den ble sluppet i Storbritannia. Visuelt viser den Wylers sedvanlige evne til å posisjonere rollefigurene i meningsfulle innbyrdes relasjoner, både i bredden og dybden av lerretet. Tematisk er dens sterkeste side nettopp den analytiske klarheten i forhold til fenomenet ryktespredning. Ryktet fanger både den som setter det ut og de som rammes. Etter at aksjonen og skandalen er et faktum, går det fra bestemorens side prestisje i saken. Hun omfavner ivrig alt som underbygger den og fornekter alle andre muligheter. Etter alt hun har satt i gang, vil hun jo ellers selv miste ansikt overfor samfunnet.

Ryktene og tvilen infiserer alle, til og med lærerinnenes aller innerste krets. Karen var på gang til å gifte seg med kjæresten, men selv om han tilsynelatende har stått last og brast med dem, kommer det fram at også han innerst inne mistenker at det kan ha vært noe mellom Karen og Martha. I en av Hepburns beste scener jamrer hun resignert over at ord som før var trygge – som barn, kjærlighet, venn, kvinne – nå ikke kan tas i munnen uten at de automatisk får en usikkerhet og dobbelt mening. Løgn får et skjær av sannhet og sannhet et skjær av løgn.

Karen og Martha taper saken. Livene deres blir ødelagt. De er utstøtt av lokalsamfunnet som nå ser på dem som en blanding av monstrøse skapninger og ufattelige rariteter. De blir en del av den lokale underholdningen. Biler stopper utenfor og folk peker inn mot huset. Fyren som skal levere kolonialvarer – damene kan jo ikke gå på butikken selv lenger – blir hengende inne hos dem for å glo hånlig. De «normale» føler at de har en soleklar rett til å tråkke på noen de er overbevist om at går imot naturens orden.

 

SHIRLEY MACLAINES STORE ØYEBLIKK

Billington i The Guardian klaget også over at stykket ikke klarte å bestemme seg for om det skulle være om ryktespredning eller seksuell skyldfølelse. For min egen del synes jeg dette andre aspektet bare gjør filmen rikere. Det er som om et nytt lag av sannhet kommer til syne. For etter hvert kommer det fram at Martha faktisk har hemmelige følelser for Karen. (Siden filmen ellers ikke ville hatt noe å gjøre i en artikkel om homofili, føler jeg ikke at dette er å avsløre for mye – det blir også diskret signalisert gjennom hele forløpet) Dette ligner nesten på Hitchcocks tilbakevendende tema om skyld: Man blir uskyldig anklaget for noe, men er på et annet plan likevel skyldig. Det passer også vakkert sammen med tematikken rundt løgn/sannhet, for Marys ondskapsfulle løgn viste seg å ha et kjerne av sannhet.

Dette er Shirley MacLaines store stund. Har hun noen gang vært bedre? I hjerteskjærende scener lar hun sin tynne og litt skjærende stemme bli et perfekt instrument for smerten i det «forferdelige» hun innrømmer – hun presser ordene ut av strupen på en måte som får oss til å vrenge vår egen sjel sammen med hennes. Martha er ikke i nærheten av å akseptere sin egen seksualitet, og rollefiguren er fanget i gammeldagse forestillinger om homofili som et uhellsvangert handicap som man bare må avfinne seg med. Likevel føles ikke disse scenene daterte, siden de så perfekt utkrystalliserer selvhatet og forvirringen ikke så få selv i dag kan føle rundt sin egen legning. Like perfekt beskriver situasjonen en utbredt holdning blant de mange i fortiden som aldri levde ut legningen.

Som den første engelskspråklige film noensinne sier Victim ordet «homoseksuell» rett ut. I Hollywood var dette imidlertid stadig altfor sterk kost. I The Children's Hour refererer Karen ironisk til rettssakens anklage om «sinful sexual knowledge of one another», men ordet «lesbisk» tas aldri i noens munn. Det at filmen lar oss inngående kjenne Martha som et meget sympatisk og hardtarbeidende menneske, må likevel sies å være et stort sprang fremad for en homofil rollefigur i 1961. Og mot slutten slås det ganske enkelt fast at «people feel the way they feel, that's all.» Dette leder tankene til en scene i Victim der kona erklærer at hun uansett kommer til å fortsette å elske sin homofile ektemann. Hun kan ikke hjelpe for det. Sammen med inderligheten i fremførelsen, fungerer et slikt utsagn fra en heteroseksuell og til de grader «respektabel» person som en implisitt understrekning og «normalisering» av at heller ikke homofile kan gjøre noe annet enn å følge sin legning.

Respekt og like rettigheter for homofile er i dag selvfølgelige verdier i vår del av verden. Mange andre steder er imidlertid de homofiles sak på tilbaketog. Og krefter presser på for reversering også hos oss. Som den nye filmen Pride viser lever fordommene videre. Skandalen slik den utspiller seg i The Children's Hour er utenkelig i dag. Men en del av den underliggende frykten lever fortsatt, i konservative og religiøse miljøer. Vi ser det for eksempel stadig i USA. Frykten for at homofile, eller hvem som helst med alternative livssyn, i lærerstanden skal påvirke barna i «uheldig» retning.

 
 

Annonse