Lyngseidet 1957. Skuespiller Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i Arne Skouens film, "Ni liv". Her svømmer han over et isstrødd sund.
 

Arne Skouens krig

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 01.11.16

Det er få direkte krigshandlinger i norsk film. Historier som utspiller seg under Den annen verdenskrig kalles heller for okkupasjonsdramaer.

Arne Skouen var en til tider mesterlig utøver av slike filmer, som også danner ryggraden i hans filmkunstneriske virksomhet.

Arne Skouens okkupasjonsdramaer er i slekt med en bølge av norske etterkrigsfilmer som vi i dag ville kalt dokudramaer. Flere norske filmer rekonstruerte nitidig faktiske hendelser, og som i Kampen om tungtvannet (Titus Vibe-Müller & Jean Dréville, 1948) og Shetlandsgjengen (Michael Forlong, 1954) spilte faktisk mange av de virkelige deltagerne seg selv. Skouens arbeider skiller seg markant fra disse, siden de reelle forholdene kun danner grunnlaget for noe som helt klart er spillefilmer. Men de starter likevel med høytidelige tekstplakater som forkynner den faktamessige bakgrunnen. Krigen var stadig så nær at filmene – representanter for noe «alle» anså som pur underholdning – fikk legitimitet ved tydelig å markere opphavet fra faktiske forhold. Som innføring i filmenes handling og en smak av den ofte høytidelige tonen, blir disse tekstplakatene i det følgende gjengitt (inkludert skrivefeil).

 

NØDLANDING (1952)

Det hendte en gang under krigen at et amerikansk bombefly forsøkte å nødlande et sted i Sør-Norge. Åtte mann sprang ut i fallskjerm mot hver sin opplevelse, den niende møtte døden. Det ble Milorgs og alle gode krefters oppgave å finne alle havaristene før tyskerne fant dem. Denne filmen forteller historien om hvordan oppgaven ble løst. Hendelsene er fritt gjengitt etter beretninger fra deltakere i aksjonen.

Nødlanding handler i sin helhet om det diskrete lurendreieriet i å skjule et høyt antall engelskmenn rett under nesa på nærgående tyske soldater. De gjemmes på kirkeloft, i tomme graver, inne i hesjer, i underjordiske motstandsreir, og utgis for å være norske tømmerhuggere når de må ut i dagslys. Skrikene under spjelking av brukne ben skjules av brusende kirkesang, hemmelige beskjeder gis via kollektbøssen. Filmen har et vell av pussige detaljer, og idérikdommen bidrar i sterk grad til å gi sjel til en i utgangspunktet enkel historie. Blant annet er de forulykkedes fallskjermer et kjærkomment bidrag hos husmødrene til å brukes som laken. Det hjelper også på autentisiteten at Skouen er opptatt av å skildre mange aspekter av hverdagslivet i denne idylliske kystbygden i Vestfold, hvis bestanddeler man føler henger organisk sammen.

Han viser også bevegende fintfølelse i en scene der hovedpersonen, spilt av den alltid sjarmerende Henki Kolstad, skjuler for en glad ungpike at han snakker med en av engelskmennene om hennes storebror, for ikke å rippe opp i hennes ulykkelige minner om at han ble drept av tyskerne. Videre er det mye humor, for eksempel når Gisle Straume spiller en nervøs tysk soldat som ledsager den lokale legen på sykebesøk til en forrykt maler. (Det hele er naturligvis bare et skalkeskjul.) Filmen inneholder også et virkelig vågalt øyeblikk, der vi usjenert ser brystene til en pike som skifter til badetøy – Nødlanding kom kun et år etter innledningen av den «svenska synden» med Arne Mattssons Hon dansade en sommar, og et år før Bergmans Sommaren med Monika.

Et innslag som neppe har rot i virkeligheten, men som tillater Skouen å briljere med suspense-aktige grep, er introduksjonen av «Stråmannen». Han er en listig og beryktet angiver som ankommer distriktet for å nøste opp motstandsbevegelsen. Bjarne Andersen spiller ham mesterlig, og Skouen viser et flott blikk for positurer og kroppsspråk, i flere sekvenser med langsom katt-og-mus-lek der fyren stadig er snublende nær ved å oppdage engelskmennene. Skouen viser forøvrig også visuell idérikdom, med uvanlige kameraplasseringer som ser ned fra kirketårn og fra toppen av telefonstolper. Nødlanding blir kanskje vel søkt etter hvert og tyskerne for lette å lure, men Skouen viser fint håndlag og sjarm i denne, hans kun andre, spillefilm.

 

NI LIV (1957)

Våren 1943 møtte Jan Baalsrud dramaet om sitt liv. Alle hans kamerater møtte døden. Over hundre landsmenn i Nord-Norge – kjente og ukjente – hjalp ham til å overleve. Denne filmen kan ikke fortelle om hver enkelt, og nevner derfor heller ingen med riktig navn. De som er med står som symboler for alle. Jan Baalsrud har veiledet denne filmens opphavsmenn forat film og virkelighet skulle møtes i samme tanke: hans takk for livet.

I Nødlanding ser vi et lite samfunn der innbyggernes innsats griper inn i hverandre som tannhjul for å redde engelskmennene. I Ni liv utvides denne norske forbrødringen til en mye større geografisk skala, der Baalsrud hjelpes, bæres og skyves over fjord og fjell, fra kysten til Sverige. Akkurat som i Saving Private Ryan (som Cinema omtaler annetsteds i dette nummer) blir det omfattende prosjektet for å redde kun én person et slags fokuseringspunkt og symbol for hele motstanden mot den tyske militærmakt. Ni Liv er også et mektig kompendium av norsk natur, som gjennomskjæres av båter, ski, kjelker og andre farkoster, fanget inn i pirrende atmosfæriske bilder. Detaljrikdommen er så frapperende, strabasene så varierte, den fysiske degraderingen til hovedpersonen så gradvis og skremmende troverdig, at filmens 90 minutter fortoner seg som et langvarig, episk verk.

Jack Fjeldstad i hovedrollen er usedvanlig overbevisende forkommen og værbitt. Filmen antar surrealistiske former i et par hallusinasjonsscener som er mesterlig iscenesatt og teknisk utført, der Baalsrud ligger alene, snøblind og utkjørt, værfast i snødrivene, mens fantasien løper helt løpsk. Det gjør også vår egen fantasi i scener der han må ta avgjørelsen om han selv skal skjære av sine forfrosne tær. Filmen kretser stadig rundt disse forfrysningene, som vi aldri ser, men vi kan avlese alvorlighetsgraden gjennom de andre rollefigurenes stille sjokkerte ansikter. Skouen er også mesterlig i å hylle filmen inn i en følelse av iherdig jag og intensitet, ikke minst i noen tidlige scener der Baalsrud tas hånd om av et ektepar (spilt av Alf Malland og Henny Moan). Alltid er det talende detaljer: De makter ikke å få mat i ham fordi kjevene hans er låst i et sammenbitt. Når de senere skal hale ham opp en bratt fjellvegg må de snu kjelken underveis, fordi prosessen har pågått så lenge at han har fått alt blodet i hodet. Hele tiden må man være på vakt mot provokatører og angivere, og motstandsmennenes forsiktighetsgrad gir Ni liv et preg av paranoia. I filmens mest hjerteskjærende situasjon er redningsmennene bare meter unna, men Baalsrud er så avkreftet at han ikke orker å rope høyt nok.

Ni Liv ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film og har antatt en ikonisk dimensjon i vår filmarv. Den er likevel ingen perfekt film. Joachim Holst-Jensen gis etter hvert for stort spillerom som svigerfaren til det reddende ekteparet. De gjentagende scenene i et klasserom der en lærer konfererer med unge menn som skal frakte Baalsrud den siste biten til Sverige er merkelig stivt spilt og regissert. Det er imidlertid ingen tvil om at det er fortjent at Ni Liv stadig kommer ut i det absolutte toppskikt i kåringer av beste norske film noensinne.

 

OMRINGET (1960)

Engang i krigens år fantes en hemmelig radiosender på taket til Rikshospitalets Kvinneklinikk i Oslo. Den ble oppdaget av fienden, og kontakten med London ble avbrutt den 29. mars, 1944. Dette er rammen om denne filmens handling, som er opptatt på stedet der dramaet foregikk. Allikevel har menneskene vi møter ingen dokumentarisk likhet med dem som var med den gangen, og hendelsene spinnes fritt omkring dette lille stykke Norgeshistorie. Men filmen har dype røtter i det som faktisk fant sted og er derfor tilegnet Kvinneklinikkens personell og radiotelegrafisten på taket.

Dette er dessverre en ganske mislykket film, kanskje Skouens svakeste? Omringet er merkelig temperatursvak, forsert og uengasjerende. Først og fremst svikter det i alle de tre bærende rollene. Ivar Svendsen var absolutt adekvat som morderens følgesvenn i Tancred Ibsens fremragende To mistenkelige personer (1950), men hans veike vesen mislykkes i å trekke oss inn i historien som den heltemodige telegrafisten. Rolf Kirkvaag, mest kjent som radio- og TV-personlighet og underholder, er klinikkens overlege, men uten nevneverdig indre liv. Skouens egen kone, Kari Øksnevad, spiller legens hustru. Hun var pianist i det virkelige liv, og ble nok plukket ut da pianospilling er viktig for intrigen. Selv om hun er tydelig uerfaren, gjør hun en ikke uinteressant figur, med sitt markante ansikt og sans for elegante positurer. Men disse tre skuespillerne kunne altså kun skilte med henholdsvis to, én og én tidligere filmrolle – og skikkelsene til de to siste var endog kun mindre biroller – og Omringet skiller seg da også markant fra profesjonaliteten som ellers preger Skouens skuespillerstall. Finn Bergans foto mangler også den avslepne elegansen man ofte finner hos Per Jonson i Nødlanding og Ragnar Sørensens uhyre stemningsfulle innsats i de to andre filmene i denne artikkelen.

Omringet gir et omstendelig og stillestående inntrykk, og det blir ikke bedre av at mye av handlingen foregår innendørs, til og med i en naken og lite atmosfæreskapende scenografi. Kanskje det er derfor man har spritet opp historien med en sideintrige, der telegrafistens forgjenger nå har blitt en løs kanon som truer med å sette hele operasjonen i fare. Han nekter å flykte til Sverige og forsøker i stedet å kontakte sin gravide kjæreste, som imidlertid overvåkes strengt av tyskerne. Men det er pinlig lite fremdrift også i denne tråden, selv om det stadig klippes til situasjoner hvor han gjemmer seg bak trær og hushjørner. Et annet forsøksvis spenningsskapende element er tyskernes stadig mer nærgående innpeiling av senderens eksakte lokasjon, men også dette framstår som gjentagende og statisk.

 

Det mest interessante ved Omringet er kretsingen rundt det psykiske presset ved illegalt arbeid, og aller mest kravet om å avstå fra følelsesliv: Det å forelske seg og bli personlig engasjert i andre mennesker kommer i veien for nødvendigheten å være en kaldt kalkulerende motstandsmann. Det spinnes et nett av potensielle relasjoner rundt hovedpersonen – alternative, undertrykte veier livet hans kunne tatt, og som han blir minnet om mange år senere, i filmens nåtidsplan.

 

KALDE SPOR (1962)

Rammehistorien i Omringet, der telegrafisten vender tilbake til sykehuset femten år etter, peker fram mot nåtidsplanet i Kalde Spor. Vi finner igjen tilbakevendingen til det opprinnelige åsted for en tragedie, sjelekvaler i forhold til fortiden og skyldfølelse overfor omkomne mennesker. Kalde Spor er imidlertid ikke bygget på noen virkelig historie, og krigen danner kun et bakteppe for nåtidsplanet eksistensielle drama. Under krigen, på grunn av omstendigheter som filmen gradvis nøster opp, sviktet en kjentmann sin oppgave, noe som førte til at tolv unge motstandsfolk på ski gikk utfor et stup i et forrykende uvær. Nå er han kommet tilbake fra Australia etter 15 år for å ta et endelig oppgjør om skyldspørsmålet med sine to tidligere nærmeste venner, som fremdeles bor nær vidda. Den hardkokte, bitre tonen minner om Edith Carlmars film noir-klassiker Døden er et kjærtegn (1949), men Skouen lager et modernistisk filmmaleri i både bilde og lyd, med en stilsikker og minimalistisk gjennomføring som vakte internasjonal gjenklang.

Filmens fortekster vises over et statisk bilde der sorte skygger fra skigåere viser seg med jevne mellomrom, og de skarpt avtegnede, buede linjene i snøen minner om et topografisk kart – et mini-Norge som skiløperne tårner over, lik illevarslende fantomer fra den krigen som berørte hele landets befolkning så sterkt. Så snur kameraet seg etter løperne, men landskapet er tomt. Like fullt høres den spøkelsesaktige lyden av knirking fra ski og staver mot den dypfrosne snøen. Lik fugleskrikene i Hitchcocks Fuglene – som altså ikke kom før et år senere – dannet en form for konkret musikk, blir skilydene i Kalde spor et auditivt gjennomgangsmotiv i filmen, monotont med sterk hypnotisk effekt. (Gunnar Sønstevolds musikk som ellers er så atmosfærisk anvendt i Skouens arbeider forekommer her ytterst sparsomt.) Videre dveles det stadig i filmen ved stillhet, tomme vidder, snøen med tusenvis av funklende glimt fra lysrefleksjoner. En tidlig sekvens på fire og et halvt minutt består kun av stille skigåing og landskapsbilder. Det er imidlertid ikke bare utendørsscenene som fanges mesterlig inn av Ragnar Sørensens kontrastrike foto, også interiørbildene i den forfalne hytta der mesteparten av nåtidsplanet utspiller seg er ypperlig utført, med mye delikat dypfokus.

Toralv Maurstad spiller den hjemkomne outsideren, og Alf Malland og Henny Moan sitt tredje parforhold, etter Ni Liv og Omringet, i en Skouen-film. Kalde spor viderefører også motivet fra Ni Liv med den forkomne hovedperson, som rystes av feber og sykdom, men han er nå en anti-helt tilsynelatende full av dårlige egenskaper. Hallusinasjonene fra den tidligere filmen blåses her opp i stor skala, der fortids- og nåtidsplan flyter uvirkelig over i hverandre, og det er sjelden klart om fjerne sorte prikker av skiløpere er virkelige personer eller spøkelsene etter de tolv omkomne. Metaforisk sett er hovedpersonen selv en levende død, noe som antydes allerede i filmens andre bilde. Her dukker ansiktet hans plutselig opp fra skyggene i baksetet på en bil, som om han stiger fram av de samme skyggene forårsaket av fantom-skiløperne i åpningsbildet.

En negativ egenskap ved filmen er at det blir noe statisk over selve trekantdramaet inne i hytta, noe seigt dialogtungt og filmet teater-aktig. Men alle de positive elementene og filmens slående originalitet og stemninger gjør Kalde spor til det mest ruvende minnesmerket over Arne Skouen som filmskaper.

 
 

Annonse