Venus bergtar

Tekst: Per Olav Heimstad | Publisert: 25.04.14

Dybdefullt hvor temaet underdanighet, primært av seksuell art, fungerer vellykket på ulike nivåer.

Med Venus in Fur byr Roman Polanski på en filmatisering av David Ives sitt teaterstykke ved samme navn. Kun to skuespillere bærer historien, og regissør Polanski utøver et nært og detaljorientert overoppsyn med disse.

En stormfull natt braser Vanda Jordan (Emanuelle Seigner, Polanskis kone) inn i teateret hvor regissør Thomas Novachek (Mathieu Amalric) frustrert er i ferd med å gi opp å finne en kvinnelig hovedrolleinnehaver til sin kommende oppsetning, Venus in Fur (Orig: La Vénus à la fourrure).

Vanda, en pågående femme fatale, fremstår innledningsvis totalt uegnet, men avslører gradvis en svært genuin forståelse for stykket. Under auditionens leseprøve, hvor regissør Thomas først motvillig påtar seg rollen som den mannlige motspilleren, makter Vanda gradvis å viske ut skillet mellom lidenskapen i teaterstykkets manus, og den stadig mer erotikk-ladde samtalen som de to fører seg i mellom.

Resultatet er et intellektuelt og komplekst kammerspill, som veksler mellom manuskriptkarakterenes fiktive begjær – og Vanda og Thomas sin reelle tiltrekning av hverandre. Vekslingene er like raske og fascinerende for oss i publikum som det de er bråe og forvirrende for Thomas, som blir mer og mer vippet av pinnen av Vandas eminente dobbeltspill.

Filmens spenningsfaktor, gjerne i grenseland til thrillersjangerens nervepirring, hviler på hvor langt det kommer til å gå mellom Vanda og Thomas. Og hvem av de to er ærligst på i hvor stor grad stykkets masochistiske undertoner reflekterer deres egen lyst til å dominere eller underkaste seg den andre?

Det som lett kunne ha blitt en pratsom farse, i alt sitt teatralske ordgyteri – ispedd fransk humor (som tradisjonelt ikke er så overførbar til våre kyster), er blitt et dybdefullt stykke hvor temaet underdanighet, primært av seksuell art, fungerer vellykket på ulike nivåer. Hvilke grader av begjær er akseptable og flatterende, og når blir begjær sykt og nedverdigende?

 

 

 

 

 
 

Annonse