Steven Soderbergh Steven Soderbergh
 

Dr. Soderberghs laboratorium

Publisert: 30.11.09

Steven Soderbergh ynder å snakke om arbeidene sine ikke som filmer, men eksperimenter. Film & Kino tar et dypdykk i den produktive regissørens karriere.

Debutfilmen Sex, løgn og videotape gjorde i 1989 26-årige Steven Soderbergh til den yngste Gullpalme-vinner gjennom tidene. Denne usedvanlig dybdeborende filmen ble universelt hyllet. I en tid da filmverdenen var sulteforet på nye talenter av øverste klasse, ble han sett på som ikke lite av en redningsmann. Skuffelsen var desto større over hans senere karriere, og i dag blir Soderbergh av mange ansett for å være håndverksmessig behendig, men følelsesmessig grunn. Med hans kommersielle berg-og-dal-bane, kameleonaktige kunstneriske valg og viltre sjangerskifter vil det dog nok ta mange år og mye ettertanke før noen rettskraftig dom kan felles over Soderberghs samlede verker.

I likhet med mange har undertegnede helt fra starten av vært ambivalent, men denne anledningen til å se spillefilmene hans i sammenheng har vært litt av en åpenbaring. For Soderberghs arbeider er preget av en sjeldent inspirerende kombinasjon av en intellektuell tilnærming til materialet, ekstrem lekenhet og en nærmest overveldende kjærlighet til filmmediet. Og tross hans rastløse trang til eksperimentering er det hans nesten uhyggelige stilsikkerhet som kanskje imponerer mest, ikke bare visuelt, men i tone, atmosfære og sjangerforståelse.

Sex, løgn og videotape (1989)
Med: Andie MacDowell, James Spader, Peter Gallagher, Laura San Giacomo
Karakter: 6

Briljant strukturert som en serie dialogscener hvor karakterene hele tiden stiller hverandre pågående og intime spørsmål; et mønster som blir etablert allerede i åpningsscenen når MacDowells rollefigur har time hos en psykoanalytiker. Denne ”forhørsteknikken” skreller lag på lag vekk fra karakterene som til slutt står ribbet tilbake. På typisk amerikansk indiefilm-vis dreier det seg om pirrende seksuelle temaer, her onani, ekshibisjonisme og impotens, men Soderbergh lodder, tilsynelatende helt ubesværet, mye dypere. I tillegg til alle sine andre kvaliteter er han uhyre flink med skuespillere: Castingen her er fabelaktig i alle de fire bærende rollene, og MacDowell er en åpenbaring, i sin antagelig eneste virkelig gode rolle. Soderbergh forvandler hennes i andre filmer så søte og sympativekkende smil til både et skjold mot omverdenen og et rørende uttrykk for hjelpeløs sjenanse hos en usedvanlig hemmet ung kvinne på en sjeldent troverdig vei mot innsikt i seg selv og sine nærmeste.

Kafka (1991)
Med: Jeremy Irons, Theresa Russell, Ian Holm, Alec Guinness
Karakter: 5

Ble opprinnelig møtt med hoderisting og den for så mange drepende karakteristikken ”tom stiløvelse”. Av meg også, men sett i dag, som bare en film blant mange i hans filmografi og frigjort fra de tårnhøye forventingene etter debuten, framstår den som en flott opplevelse – med mindre alle filmer som ikke drøfter aktuelle samfunnsspørsmål eller ikke lodder menneskelig psykologi, automatisk skal diskvalifiseres som kunst. Kafka er en blanding av skrekkfilm, pastisj over tysk filmekspresjonisme fra 1920-tallet (i likhet med Woody Allens samtidige Skygger og tåke) og allegori over totalitære regimer. Soderberghs bruk av mellomeuropeisk arkitektur, tåkefulle gater, urovekkende portaler, lys og skygge er så ubønnhørlig stilsikker at filmen får en slags stil-humoristisk dimensjon, i en historie som blander elementer av Kafkas eget liv og hans romaner ”Prosessen” og ”Slottet”.

King of the Hill (1993)
Med: Jesse Bradford, Jeroen Krabbé, Adrien Brody
Karakter: 5

Og nå over til noe helt annet, for her bekjenner Soderbergh seg til en helt annen sjanger og tone, nemlig den realistiske oppvekstskildringen. Vi møter den snarrådige og bråmodne 12-åringen Aaron, som bor sammen med en fullstendig talentløs far og tuberkuløs mor pluss en rekke andre marginale eksistenser som klorer seg fast på et slitent hotell i den verste depresjonen i USA på 1930-tallet, men en etter en må de slippe taket. Soderbergh balanserer mesterlig mellom et varmt, empatisk blikk på menneskenes problemer og en optimistisk, bekymringsløs grunntone.

The Underneath (1995)
Med: Peter Gallagher, Alison Elliott, William Fichtner, Elisabeth Shue
Karakter: 4

I sterk kontrast til naturalismen i forrige film, er dette Soderberghs mest stiliserte verk, med sin distanserte, litt uvirkelige tone, utnyttelse av dybdedimensjonen i bildene og utstrakte fargekoding. Dessverre bikker kløktigheten over i det affekterte i filmens siste tredjedel. En remake av Robert Siodmaks film noir-klassiker Criss Cross fra 1949, der hovedpersonen vender tilbake til hjembyen etter å ha flyktet fra kreditorene når spillegalskapen hans har tatt overhånd. Hans besettelse for sin eks-kone fører ham imidlertid ut på skråplanet på nytt.

Schizopolis (1996)
Med: Steven Soderbergh, Betsy Brantley, Eddie Jemison
Karakter: 4

Ble etter sigende laget som en reaksjon på Soderberghs frustrasjon over den amerikanske filmscenens kommersielle krav. Dette er da også en anti-film, om blant annet identitetskrise og personlighetsspaltning, særdeles original og full av sprø innfall, noen ganske Monty Python-aktige, men alt utført med et omhyggelig pokerfjes. I sin eneste større innsats som skuespiller, bekler Soderbergh hovedrollen selv og legger for dagen en overraskende smidig mimikk. Virker innledningsvis tidvis genial – med briljante parodier over klisjeene i konvensjonelle filmfortellinger og vår moderne medievirkelighet – men etter hvert er det ikke godt å vite hva man skal tro. Vanskelig å bedømme.

Out of Sight (1998)
Med: George Clooney, Jennifer Lopez, Ving Rhames, Don Cheadle, Steve Zahn
Karakter: 5

En anti-anti-film, for dette ble en stor hit, og med ett slag hadde Soderbergh gjenoppfunnet seg selv som et brennhett kort innen kommersiell film. Dette var en av mange Soderbergh-filmer jeg opprinnelig bare ristet på hodet av, for dette virket da uhyre tynt. Men med hans vidunderlige, senere Ocean-filmer innabords, er det lett i ettertid å anerkjenne dette som stor og intelligent underholdning. Filmen er vimsete, men samtidig uhyre elegant og sofistikert, og den slentrende tonen og David Holmes’ herlige, til tider nesten parodisk makelige syttitalls-funk på musikksporet peker direkte fram mot Ocean-filmene. Soderbergh med sitt enorme film-know-how vet også å spille på Hollywoods stjernesystem og stjernenes personaer. Således blir filmen en hyllest til Clooneys barske sjarm og Lopez’ dovne femininitet, og som med MacDowell i Sex, løgn og videotape sørger han for Lopez’s beste øyeblikk i en ikke akkurat lysende skuespillerkarriere, kunstnerisk sett. All sin blott-til-lyst til tross får filmen i tillegg en genuin varme i kjærlighetsscenene mellom Clooney og Lopez.

The Limey (1999)
Med: Terence Stamp, Lesley Ann Warren, Luis Guzmán, Peter Fonda
Karakter: 5

Selv om Out of Sight var ganske rettfram, tillot likevel Soderbergh seg, litt på tidlig Tarantino-vis, en forsiktig lek med uventede sprang mellom tidsplan og ikke-lineære fortellerlinjer. Her tar han helt av og skaper en slags hybrid mellom tidlige Alain Resnais-filmer og John Boormans formmessig eksentriske, hardkokte gangsterfilmklassiker Point Blank fra 1967. For også her møter vi en hvithåret, middelaldrende gangster som nådeløst nedlegger alle hindringer i sin vei, nå i Terence Stamps skikkelse som britisk vaneforbryter på besøk i USA for å hevne sin datters død. Resultatet er hypnotisk og utfordrende.

Erin Brockovich (2000)
Med: Julia Roberts, Albert Finney
Karakter: 5

I denne filmen er Soderbergh nærmest usynlig, og med dens absolutte fravær av stilistiske krumspring og fanfarer kan det virke som han ønsker å bevise for alle at han kan lage en helt streit film. Mer trolig er det at han er, som vanlig, tro mot sjangeren han opererer i, som her er en saksdrevet film basert på det virkelige liv. Julia Roberts er uimotståelig som den energiske og fargerike advokatlærlingen som ruller opp en giftskandale i en engasjerende historie. Innsatsen ga henne Oscar som beste skuespillerinne, og filmen fikk ytterligere fire nominasjoner.

Traffic (2000)
Med: Michael Douglas, Benicio Del Toro, Catherine Zeta-Jones, Erika Christensen
Karakter: 5

Nok en svært streit film, som høstet lovord for sin sobre framstilling av kompleksiteten i narkotikasmuglingens problematikk. Ikke minst får den fram de ekstremt sterkt rotfestede drivkreftene bak både misbruk og smugling. Det virker for øvrig som om Soderbergh har dratt ned tempoet i filmen for å sikre seg at den skal nå et stort publikum, fordi den er mye lettere å henge med på enn den like kompliserte Syriana (2005), som er både regissert og skrevet av Stephen Gaghan, manusforfatteren på denne filmen. Traffic vant fire Oscar-statuetter, blant annet for beste regissør.

Ocean’s Eleven (2001)
Med: George Clooney, Brad Pitt, Matt Damon, Andy Garcia
Karakter: 5

Soderberghs laboratorieforsøk her går ut på å føre en rekke kjente og kule skuespillere sammen, røre rundt og så se hva slags kjemi som oppstår. (Originalen fra 1960 var en klassisk ”heist movie” som inneholdt Rat Pack-skuespillere som Frank Sinatra og Dean Martin.) Resultatet er en sinnssykt underholdende film hvor stjernene later til å stortrives med hverandre og hvor tilskueren gisper etter luft av all stilen og elegansen. Soderbergh boltrer seg spesielt i et utall stiliserte sceneskift-markeringer, som både etteraper og parodierer de man finner i eldre filmer.

Full Frontal (2002)
Med: Julia Roberts, Blair Underwood, David Hyde Pierce, Catherine Keener
Karakter: 3

Et mindre vellykket eksperiment, der Soderbergh på ultra-lavbudsjett og med selvpålagte Dogme-aktige restriksjoner beretter om en dag i noen Hollywood-aktørers liv. Filmen ser ekstremt rufsete ut, som var den skutt med regissørens mobiltelefon.

Solaris (2002)
Med: George Clooney, Natascha McElhone, Jeremy Davies
Karakter: 6

Kan virke unnselig og enkel sammenlignet med Tarkovskijs legendariske original fra 1972, men vokser voldsomt ved flere gjensyn. Soderbergh fokuserer på intimsfæren i en film som effektivt risser opp et trist og dehumanisert fremtidssamfunn, der den deprimerte psykologen Chris Kelvin (en glimrende Clooney) må dra til en stasjon i bane rundt den merkelige planeten Solaris. I filmens hallusinatoriske og inntrengende avslutning må den hjerteskjærende forvirrede Kelvin stille spørsmål ved hele sin virkelighetsanskuelse, ja, virkeligheten selv. Komponisten på en rekke Soderbergh-filmer, Cliff Martinez, sin pirrende, metallisk pulserende perkusjonsmusikk smelter sammen film- og konsertopplevelse til et sjeldent berusende nytelsesmiddel.

Ocean’s Twelve (2004)
Med: George Clooney, Brad Pitt, Matt Damon, Catherine Zeta-Jones, Vincent Cassel, Julia Roberts
Karakter: 5

Soderbergh tar virkelig sjanser med den gullkantede formelen han skapte i den første filmen, for her blir intrigen ofte helt parkert til fordel for en tøysete og selvbevisst postmoderne lek med sjangertradisjoner og meta-perspektiver. Filmens absolutte høydepunkt er den vidunderlig tullete og absurde sekvensen der Julia Roberts’ rollefigur – fordi hun ligner sånn – må spille filmdivaen Julia Roberts i et desperat forsøk på å redde stumpene av et kupp som er i ferd med å gå katastrofalt av skinnene.

Bubble (2005)
Med: Debbie Doebereiner, Dustin Ashley, Misty Wilkins
Karakter: 5

Soderbergh fortsetter med å skrense vilt mellom sjanger-, atmosfære- og stilmessige ytterpunkter. Her framstår han plutselig som en slags asketisk Mike Leigh, i en minimalistisk og uhyre neddempet tone som kan minne om Gus Van Sant-filmer som Elephant og Last Days (men uten dennes lange tagninger). Soderbergh registrerer noen dager i tre relativt apatiske menneskers liv i et loslitt amerikansk arbeiderklassemiljø. En ekstremt langsomt ulmende, men like fullt fascinerende film, som også, skal det vise seg, handler om undertrykt og fortrengt aggresjon.

The Good German (2006)
Med: George Clooney, Tobey Maguire, Cate Blanchett
Karakter: 5

Som Kafka er dette en pastisj, her over klassisk Hollywood-film omkring 1950, og slik som Kafka fikk den hard medfart hos kritikere og publikum. Om enn litt ujevn er den like fullt svært undervurdert. Denne historien om det kyniske kappløpet mellom de seirende nasjoner for å sikre seg tyske vitenskapsmenn etter Berlins fall i 1945 fungerer først og fremst ypperlig som melodrama. Blanchett leverer en vidunderlig teatralsk innsats som tysk krigsenke, mens Thomas Newmans majestetisk fulltonende, symfoniske partitur gjør til skamme all ”received wisdom” om at filmmusikk ikke skal merkes, bare fornemmes. Scenen der vi ovenfra ser Maguire vri seg på et gulv som stiliserende er utstyrt med sjakkbrettaktige ruter, til akkompagnement av en skjebnetung, men energisk fanfare, er en berusende sammensmeltning av bilde og lyd, og stor filmkunst.

Ocean’s Thirteen (2007)
Med: George Clooney, Brad Pitt, Matt Damon, Al Pacino
Karakter: 4

I film “nr. 12” ble Catherine Zeta-Jones tilsatt miksen av skuespillere, og her forsøker Soderbergh seg med ingen ringere enn Al Pacino. Han loser nå skuta inn i tryggere kommersielt farvann (en del av hensikten med Ocean-filmene er jo å holde ham økonomisk velflytende slik at han får midler til å gå for andre og mindre innbringende eksperimenter). Men selv om tonen er frisk og utseendet lekkert fargesprakende, er det ikke fritt for at den tykke stimen av finurlige plotelementer her etter hvert oppleves som en tanke mekanisk.

Che: Part One and Two (2008)
Med: Benicio Del Toro, Demián Bichir
Karakter: 4

I alle filmene fra og med Bubble, bortsett fra den siste Ocean-filmen, har Soderbergh de siste årene vendt tilbake til den politiske og/eller sosiale bevisstheten fra Erin Brockovich og Traffic. Aller mest i dette over fire timer lange verket om revolusjonsikonet Ernesto ”Che” Guevara, som ble sluppet som to separate filmer. Men snarere enn heroisme og spill for galleriet, er Soderbergh interessert i å avdramatisere materialet. Resultatet er mer en tilstandsbeskrivelse, som nærmest dokumentarisk fokuserer på det strabasiøse og møysommelige i å skjule seg i jungel og fjell i flere år under en geriljakrig.

The Girlfriend Experience (2009)
Med: Sasha Grey, Chris Santos
Karakter: 5

Enda en film i Soderberghs distanserte tone som han nå foretrekker i sine ”små” filmer. Som i Bubble har han et omhyggelig blikk for det kompositoriske i bildene, hvor personene ofte filmes i helbilder der gjenstander og innredninger synes like viktige som dem selv. Man får litt følelsen av en (humorløs) sekstitalls-Godard, der Soderbergh tar pulsen på en følelseskald og materialistisk samtid i et New York som skjelver over virkningene av finanskrisen. Det hele formidles gjennom livet til en eskortepike (ypperlig spilt av pornoskuespilleren Sasha Grey), hvis spesialitet er å late som om hun er kjæresten til kunden. Fascinerende atmosfærisk, og med en overraskende øm, om enn tvetydig, avslutning.

Av Dag Sødtholt

 
 

Annonse