I embeds medfør: Å intervjue en kjendis

Tekst: David Skaufjord | Publisert: 01.03.11

Redaktør Geir Kamsvåg har gjennom årene utviklet en skarp sans for hvilke journalister som passer best til hvilke oppdrag. Metoden baserer seg på et par enkle premisser. Foregår intervjuet på en pub i forbindelse med en filmfestival, eller rett og slett bare på en pub, regner redaktøren seg selv som riktig mann for intervjuet. I flere tilfeller har redaktøren også fått tilgang til eksklusive intervjuer, rett og slett ved å henge på riktige puber og la båndopptageren gå. Intervjuobjektene, som er mer eller mindre frivillig på de samme festivalene, har lært seg å kjenne igjen journalisten med det statsfinansierte visakortet, og tar gjerne en tur bortom hjørnet hans. Jeg har gjennom mine snart fire år i Film & Kino plukket opp noen metoder, og skriver flittig ned tipsene hans.

"Lars Von Trier har vært gift tre ganger med norske damer, og elsker norsk akevitt", kunne redaktøren fortelle etter siste møte. "Jeg hadde med en helflaske forrige gang vi møtte ham, og den var tom før intervjuet var ferdig.". Notert.

"Stellan er også ganske tørst, han pleier å henge på den og den puben under Berlinalen". Ok!

I sitt siste intervju med Mickey Rourke lot han også båndopptageren gå, noe som er den perfekte strategi når man skal plukke hjernen til den løse kanonen. Opptageren skal vise seg å være et svært viktig redskap, ettersom det er det eneste pålitelige vitnet for samtalen som utfolder seg etter et visst klokkeslett. I tilfellet Rourke begynte samtalen med at The Wrestler-stjernen fortalte at han "ikke husket noe særlig fra de siste 15 årene, grunnet fylla". Kamsvåg parerte med at, som riktig var, den snart 60 år gamle muskelmannen så ut til å være i svært god form nå. "Å, det!", lo Mickey Rourke. "Det er bare alle steroidene!". Det sier seg selv at med en sånn åpning, utfoldet intervjuet seg til å bli noe ganske spesielt. Når man i tillegg har en historie som går flere år tilbake, sier det seg selv at man oppnår en spesiell kontakt.

"Hvilke kjendiser har du intervjuet?" er spørsmålet jeg oftest blir stilt når jeg forteller at jeg jobber for et filmmagasin. "Vel," forklarer jeg - "for meg er det ikke det som er viktig, og jeg blir sjelden starstruck" er standardsvaret mitt.

Det er så klart en sannhet med modifikasjoner.

Selv om jeg ikke hadde kastet meg hodestups etter et intervju med Lindsay Lohan eller den nyeste Paradise Hotel-vinneren, ble jeg etter å ha intervjuet nordmenn i halvannet år svært spent da redaktøren spurte om jeg hadde mulighet til å intervjue selveste Stellan Skarsgård.

"Skal du på ferie?" undret jeg, da jeg ikke regnet med at Geir ville la en anledning til å pimpe med en gammel bekjent passere sånn uten videre. "Hvordan visste du det?" svarte han.

Jeg har vært en fan av Skarsgård siden jeg var tenåring, og så ham for første gang i Good Will Hunting og Riket. De neste to ukene brukte jeg på å researche alt han hadde gjort, se meg opp på filmografien hans, kjøpe biografien og pløye nettet for intervjuer. Stellan, viser det seg, er en notorisk pengeforbruker i tillegg til å være familiemann. Han drar med seg hele familien sin, som har en tendens til å øke i omfang med jevne mellomrom, når han spiller inn film og bruker gjerne hele lønna si på dette, noe som medfører at han gjerne må spille inn en ny film back to back. Mens jeg ventet på formalitetene rundt møtet, klarte han å bli far på nytt og bestemte seg for å bruke mer tid på familien, så intervjuet ble innskrenket til et 15 minutters telefonintervju. "Nei, du kan ikke få telefonnummeret til Stellan, Stellan ringer deg" ble jeg fortalt av pressekontakten. I to uker ventet jeg på kontakt, med de nøye forberedte spørsmålene mine på innerlommen til enhver tid.

Telefonen kom klokken elleve på en fredag kveld. Jeg var i ferd med å pakke ned sakene mine fra kontoret etter en lengre arbeidsøkt og fikk plutselig et skjult nummer. Etter at jeg startet enkeltpersonsforetaket mitt, har slike telefoner kommet inn jevnlig. Det er gjerne en svenske som skal selge meg bedriftsabonnement eller gi meg en økonomisk evaluering av firmaet mitt.

"Tjena, David!" lød det på svensk i røret idet jeg irritert plukket det opp.

"Hvem er dette?" svarte jeg, klar for tidlig å avbryte ethvert forsøk på salg.

"Det här är Stellan..!" lød det muntert fra andre siden av røret.

"Stellan hvem?" svarte jeg skarpt, kjempelei av telefonselgere som insisterer å være på forhånd.

Det ble stille en stund i andre enden.

"Stellan Skarsgård ...?"

"Å!" sa jeg, full av panikk, og dro frem intervjuet mitt. En tett dobbeltsidig maskinskrevet A4-side med nok spørsmål til å fylle et to timers tv-intervju. "Går det bra?"

"Det går bra. Kanskje vi skal ta intervjuet når du er litt bedre forberedt?" foreslår han.

"Det var en god idé!" bryter jeg ut og innser med en gang at det ikke var det. Han gir meg et bullshit telefonnummer til en adresse som viser seg å være på Frogner. I frustrasjon kastet jeg bibliotekbiografien om han ut av vinduet, og fant den ikke igjen da jeg lette senere. Jeg ringte om lag sytti ganger den neste uken uten å få svar, før jeg får beskjed på mail: "Stellan Skarsgård har trukket alle intervjuer den kommende perioden". Samme dag fikk jeg inkassokrav fra biblioteket på kr 470.

Det er, til dags dato, ikke mitt stolteste eller mest lønnsomme intervju.

Jeg strammet for øvrig inn min egen intervjumetodikk, og har med tiden innsett et par enkle prinsipper. Et av de viktigste er tilrettelegging. Jo større intervjuobjektet er, jo mindre er sjansen for å få eksklusiv tid med nevnte. Der en norsk førstegangsregissør eller skuespillerdebutant gjerne ringer og ber om å bli portrettert, står ikke etablerte Hollywoodskuespillere i kø for det samme. For disse størrelsene er det kun en vanlig jobb, og de er ikke videre tjent med eksponeringen. En dobbeltside i et norsk bransjeblad vil neppe fremme karrieren deres. De er for øvrig gjerne under kontrakt, og er pålagt å gjennomføre en viss mengde intervjuer, men begrenser gjerne disse i tid eller sørger for å møte så mange journalister som mulig på en gang. Jeg har tidligere i bloggen skrevet om junkets, og hvordan 6-8 journalister kjemper om oppmerksomheten til en og samme filmperson, mens en drittsekkjournalist fra Nederland gjør alt han kan for å ødelegge intervjuet med pinlige, personlige eller dårlig gjennomtenkte spørsmål. Søk på "drittsekk" eller "Nederland" på denne siden for å se hva jeg mener. Ved min første pressekonferanse, med blant annet George Clooney, begynte jeg å skjønne hvor denne reservasjonen mot intervjuer kommer fra.

2-300 mennesker var samlet i samme rom for å intervjue George Clooney og Bill Murray, samt en rekke yngre filmpersonligheter, på Hyatt Hotel i London. Der hvor de yngre aktørene gjorde sitt beste for å svare seriøst på spørsmål, ga Clooney og Murray, av mangel på bedre ord, fullstendig faen. De benyttet anledningen til å fortelle hvor lite de likte å jobbe sammen, klagde på hverandres kroppslukt og så videre, og de fleste blant den etablerte pressen ga etter hvert opp å få noe som helst av fornuft ut av dem. Et par journalister nektet å la seg affektere, og spurte gang på gang om Clooneys privatliv og om han planla å få seg barn snart. Etter det fjerde eller femte av denne typen spørsmål, svarte Clooney endelig irritert: "Yes, I'm gonna adopt some of Brad Pitts kids".

Dagen etter så jeg forsiden i The Sun: "George Clooney jealous of Brad Pitts kids!".

Jeg var mildt sagt ikke overrasket da jeg leste påfølgende uttalelse: http://www.imdb.com/news/ni1324911/

(jeg ble for øvrig ekstatisk over at Clooney og jeg deler holdning når det gjelder journalister fra Nederland).

Utover normal høflighet og folkeskikk og god research, er respekt for intervjuobjektets tid og privatliv avgjørende faktorer for å gjennomføre et godt intervju. Det, og godt valg av location. Noe Kamsvåg egentlig prøvde å fortelle meg fra begynnelsen.

Enden på Skarsgård-visa? Redaktøren endte opp med å intervjue ham. I en pub. Intervjufrekvensen min for internasjonale filmskapere og aktører har heldigvis tatt seg opp med årene.

"Vil du til Tyskland og intervjue skuespillerne i forbindelse med den nye Tommy Wirkola-filmen?" spurte Kamsvåg i forrige redaksjonsmøte.

"Javisst!" svarte jeg idet han begynte å klikke etter flybilletter på nett. Siden var allerede åpen. Jeg unnlot å spørre om han skulle på ferie denne gangen. Disse utenlandsintervjuene er stort sett de eneste feriene jeg har, og når Paramount stiller med hotell og Limo, så klager jeg sjelden. Jeg har også funnet ut at jeg som frilansjournalist kan skrive av barregningen, så lenge det er i embeds medfør.

"Også kan du intervjue Vegar Hoel i Stavanger i samme slengen. Jeg anbefaler å ta snarveien med ferga via Danmark."

- "Snarvei til Stavanger via Danmark?" undrer jeg, og får ikke geografien helt til å stemme.

- "Ja. Og du vet hvem som skal ha taxfree-en!"

Om hunder, hår, gull og glitring

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 11.10.10

Jeg hadde en liten filmrunde i helga. For å oppdatere meg litt på saker jeg ikke har fått med meg den siste tiden. Slikt må jo til innimellom som filmentusiast, siden det tross alt ikke er noen enkel oppgave å få sett alle nylanseringer i tillegg til alt i ?backloggen? man burde ha sett, men som man dessverre ikke har kommet til ennå.

Anyways ? en av filmene jeg så var The Joneses, også kalt Den perfekte familien på norsk. Dere vet, denne filmen som hadde en kort kinokarriere på forsommeren, med Demi Moore og David Duchovny i hovedrollene. En film som i grunn ser typisk amerikansk, forglemmelig og unnværlig ut. Men en film som etter å ha blitt inntatt i hjemmekinoversjon, vekker tanker om hunder og hår til live. På flere måter.

For forutenom det at filmen som film overrasket i særdeles positiv retning, så sa også filmen i dens tematikk noe om at ting kanskje ikke er helt slik som de ser ut som på overflaten. Akkurat som i The Truman Show leker Den perfekte familien på filosofisk vis med menneskers virkelighetsoppfatning. Tenk om ting ikke er slik de fremstår i det hele tatt? Tenk om hele livet ditt egentlig er et show, konstruert for andre menneskers underholdning? Tenk om alt det som tilsynelatende er perfekt, bare er falskt og tilgjort ? et PR-triks for å få oss til å bruke masse penger på ting vi egentlig ikke trenger? En i så tilfelle svært feilbarlig form for perfeksjon, kan man si.

Og det var nettopp dette lille tankeeksperimentet som gjorde Den perfekte familien så fornøyelig for meg. For en person som stadig etterstreber det perfekte, og som med det mer enn ofte føler seg kommet til kort, så var dette en tanke jeg virkelig kunne omfavne. For ? satt i sin tittels ironiske gåsetegn ? den avkrefter på et vis noe som alltid har irritert meg; at enkelte mennesker er så innmari perfekte. At noen tilsynelatende har alt; utseende, penger, familieidyll, whatever. Sånne som får oss andre, dødelige, til å føle at vi med våre feil og mangler står på sidelinjen og bare er til for å bevitne og føle oss små i skyggen av deres suksess. Glansbildemennesker. Men glansbilder som altså i Den perfekte familien står for fall.

Filmen er riktig nok satt på spissen, men det er allikevel en sannhet i den semitragedien den forteller. Det er noe betryggende i dens tematikk. Noe man egentlig visste fra før, men som det er godt å bli minnet på innimellom.

At skraper man litt i overflaten, så er det jo faktisk ikke gull alt som glitrer ...

Endelig voksen ...

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 07.09.10

Det er merkelig, en smule komisk, litt godt, men også en god del deprimerende hvordan man merker at man har blitt eldre gjennom gjensyn med filmer og tv-serier som det har gått en stund siden man så sist.

Eksempelvis valgte jeg å tilbringe et par kvelder for noen uker tilbake henslengt på sofaen, og fordi det passet seg sånn, så tilegnet jeg noe av tv-tiden disse kveldene til å se litt på House M.D. og Grey’s Anatomy. Begge serier som jeg likte svært godt da de først dukket opp, men som jeg av forskjellige årsaker har hoppet av etter to eller tre sesonger. ?Dette blir koselig,? tenkte jeg for meg selv der jeg satt. Men hah! Så feil går det an å ta.

Når det kom til førstnevnte serie, merket jeg at jeg ble overraskende irritert over seriens grinebitende hovedrolle; dr. House. Hugh Laurie har jo alltid vært hovedgrunnen til at jeg likte serien, men nå syntes jeg at han var utrolig plagsom, barnslig og usannsynlig som menneske. Og det at jeg plutselig ikke hadde noe nytelsespunkt å fokusere på i Laurie, gjorde at jeg ikke lenger klarte å overse hvor utrolig oppskriftsmessig og ?enkle? de medisinske historiene i serien var. ?Har det alltid vært slik? Eller kan serien virkelig ha sunket så innmari i kvalitet siden sist? Eller er det jeg som har blitt eldre og mer kresen??

Så ? når det kom til ?Grey?s?, så syntes jeg rett og slett bare at hele opplegget plutselig var kjempedårlig. Som en bedriten såpeopera. Jeg kunne riktignok huske at jeg alltid hadde tenkt at det kanskje var litt vel dramatisk og usannsynlig innimellom (som det jo er med alle sykehusserier), men jeg hadde i underholdningens navn klart å se forbi det. Men det klarte jeg ikke denne gangen. Jeg klarte ikke se episoden ferdig engang. Igjen: ?Har det alltid vært slik? Eller kan serien virkelig ha sunket så innmari i kvalitet siden sist? Eller er det jeg som har blitt eldre og mer kresen??

Litt nærmere svaret kom jeg noen dager senere da jeg tilfeldigvis kom over en tv-sending av The Rock. Jeg kan huske at jeg alltid har digget filmen The Rock. Den har vært en av de store, kule 90-tallsactionfilmene. Den er BRA, lizm! Eller?

Nei, den er visst ikke det. Nok en gang fant jeg meg nesten helt paff i sofaen ? for jeg kunne faktisk ikke begripe hvor dårlig filmen var. Det var helt latterlig. Bokstavelig talt. Jeg satt og lo. Og denne gangen kunne jeg ikke spørre meg de samme spørsmålene som ved House eller Grey’s, for dette var jo ikke noen serie som bare kunne ha utviklet seg i en uheldig retning. Dette var jo en film. Laget ved et visst tidspunkt og stående konstant slik den ble laget da. Den har alltid vært sånn. Det er jeg som har blitt eldre og mer kresen.

Dette fikk jeg også merke på lørdag, da jeg for første gang på et par år så Dirty Dancing på nytt. Den er jo på ingen måte verdens beste film, men det er en klassiker som jeg opp igjennom har sett en del ganger. Men nå var det som om jeg så den med nye øyne. På godt og vondt. For på den ene siden har virkelig aldri Johnny Castle sett så bra ut som han gjorde på lørdag (det har vel noe med modenhet å gjøre det også, å kunne sette virkelig pris på et skikkelig mannfolk), men samtidig la jeg på lørdag merke til både logiske brister som jeg aldri har latt meg affektere av tidligere, samtidig som jeg aldri har sett på kjærlighetshistorien mellom Baby og Johnny med mer realistiske øyne enn det jeg gjorde nå. That?s right. Jeg ? den håpløse romantikeren ? har kommet dithen at jeg javisst synes det er vel og bra at Baby og Johnny er dyrisk tiltrukket av hverandre, men hva skjer når sommeren er over??? Tror de virkelig at de kan komme til å leve en problemfri tilværelse ? med kun hverandre, luft og kjærlighet? Not likely.

Og denne tanken, som for første gang oppstod på lørdag (i alle fall i forbindelse med aktuelle film), er skremmende. Både fordi den kanskje kunne ha ødelagt en av mine favorittfilmer for meg (heldigvis har jeg litt sterkere bånd til Dirty Dancing enn som så ...!), men også fordi den var den ultimate bekreftelsen på at jeg for alvor begynner å bli voksen. Ja ? for alvor!!! For det er tydeligvis slutt på de dagene hvor jeg kan akseptere all verdens bullshit bare fordi det utgjør en fin kjærlighetshistorie eller god underholdning, eller hva det nå skulle være ? noe av det som tidligere har vært en av mine beste filmtitteregenskaper. Men nei ? nå ser jeg plutselig ting i et kaldt, kynisk og realistisk lys. Og på den ene siden er det fint, for det betyr jo nettopp det at jeg har gått gjennom den modningsprosessen som behøves for at man ikke skal være helt blokkert som et menneske i samfunnet ? men samtidig er det innmari trasig. For hvem vil vel egentlig være en voksen person i den virkelige verden? Det er jo kjempekjipt.

Nei og nei og nei og nei. Akk den som visste å verdsette barndommens lykke og naivitet da vi var der ... I want back!

What’s wrong with the world?!?

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 03.08.10

Det er nesten sånn at jeg begynner å tro at det annet komme ? eller hva man nå skal kalle det ? er nær. For merkelige og komplett uforståelige ting har begynt å skje. I særdeleshet når det kommer til en film som går på kino i disse dager, ved navn Splice.

For det første kan man jo bare begynne med den mest opplagte feilen, som er å finne allerede i ovenstående setning. For Splice er satt opp på kino ? og det er jo helt feil. Noe jeg helt seriøst trodde var en blunder fra kinematografenes side. Virkelig.

Jeg så nemlig denne filmen da jeg var på Hawaii i begynnelsen av juni. Og mens jeg satt der, i det tropiske mørket, så tenkte jeg i mitt stille sinn at dette var det typiske rett-på-dvd-driten filmanmeldere ofte må slite seg gjennom. Bare enda verre. Ja, for første gang i mitt liv vurderte jeg seriøst å forlate kinosalen. For det får da være grenser for hvilke lavmål man skal gidde å holde ut når man ikke må. Når man anmelder, gjør man det jo tross alt som et medmenneske, slik at man eventuelt kan advare andre mot å kaste bort halvannen til to timer av livet sitt.

Og med det kommer vi til andre punkt i agendaen.

For tilsynelatende er det ingen andre anmeldere som er enig med meg og føler at folk trenger å advares mot denne filmen. Nei, tvert imot. Det virker som de fleste faktisk liker den, eller i det minste synes den er åkei. Og det er for meg totalt ubegripelig!!!

Som nevnt over vurderte jeg faktisk å forlate kinosalen ? noe jeg aldri gjør. Men jeg og mine venner valgte å bli igjen ene og alene av den grunn at vi gjerne ville se hvilke ville veier dette sirkuset kunne komme til å ta videre. Og vi ble i så måte ikke skuffet ? for filmen gikk fra å være simpelthen dårlig, til å bli kjedelig, til å bli latterlig, til å bli skremmende dårlig, og til å bli gapskrattende patetisk. Makan til underholdende dårlig kinoopplevelse har jeg aldri vært borti! Dette var første gangen (og forhåpentligvis siste) jeg fikk oppleve at en hel kinosal satt og hånflirte av en film. Den ble bare for dum, rett og slett. For patetisk. For desperat. Og, ikke minst, så sugde den. Enkelt og greit. Og en stor del av æren for at den gjorde det, føler jeg at jeg må tilskrive ? forutenom det spinnville plotet ? hovedrolleinnehaverske Sarah Polley, som virkelig må være tidenes mest elendige skuespiller.

Jeg tok meg selv i å lure på hva de som medvirket i denne filmen ? både foran og bak kamera ? faktisk kan ha tenkt idet de holdt på å lage denne filmen. Trodde de virkelig dette skulle bli bra? Neppe, tenkte jeg, og så for meg hvordan de antakeligvis hver dag gikk hjem i skam og anger. Samtidig synes jeg ekstra synd på Adrien Brody som har forvillet seg borti denne håpløsheten, og som antakeligvis har et par år i dekning foran seg.

Splice har i ettertid blitt et begrep i min vennegjeng. Da går det liksom ikke an å bli verre. Da stinker det skikkelig. Og det er dette som gjør at jeg virkelig lurer på hva det er som skjer i verden. For jeg kan ikke fatte og begripe at en film som jeg synes var så dårlig ? når det kom til alt, fra produksjon, til skuespillere, til historie ? og som tilsynelatende alle andre i salen også synes var like dårlig ? faktisk da får gode kritikker fra store deler av anmelderkorpset. Denne filmen burde jo ha blitt slaktet nord og ned! Den skulle ikke ha kommet på dvd engang, spør du meg!

Altså, nå skal ikke jeg påberope meg å være noe orakel ? ei heller er jeg noen sci-fi-connoisseur, men jeg vil da tro at jeg sånn nogenlunde klarer å vurdere de gode filmene fra de dårlige, og denne var altså ikke bra. Jeg kan faktisk ikke skjønne hva man kan finne som likbart i denne filmen.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig irritert bare av tanken på filmen, og jeg blir skikkelig slått tilbake av at noen faktisk likte den. Jeg klarer rett og slett ikke å begripe det. Det er ikke fattbart ... Den eneste grunnen jeg kan se til at man skal gå og se denne filmen, er for å bevitne hvor lavt det faktisk går an å synke. For dette er ikke bra. Mener i alle fall jeg. Merkelig nok ...

Når Hanne foretrekker å se Lucy Sullivan Is Getting Married er det på tide å spørre seg hvordan det står til med hennes kjærlighet for kvalitetsfilm.

It’s a hard knock life

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 09.06.10

Jeg føler at jeg er inne i en innmari uintelligent periode for tiden. Både generelt sett, men kanskje spesielt når det kommer til filmtittingen min. Det sier jo i grunn seg selv, når de eneste filmene en har noen som helst form for ork eller higen etter å se, er filmer som helst har romantiske understrømninger og som med nød og neppe har klart å karre seg til maksimalt en snill treer på terningen.

Og det plager meg.

For det har jo i mange, mange år vært sånn at jeg har foretrukket de filmene som utfordrer meg mentalt; som er vertikale så vel som horisontale; som man kan skrelle lag for lag for hver gang man ser dem, og som, ikke minst, har et snev (eller mer ?) av det kunstneriske ved seg. Filmer som føles fine, vakre, viktige, spesielle. De gode filmene. De som man ofte må se alene, fordi ingen andre gidder å se sånne ?rare? filmer. Jeg ender riktignok ofte opp med å se filmer alene nå også, men det er en vesensforskjell i begrunnelsen. Hovedsakelig ligger den i det at jeg ikke tør å se dem med andre. Jeg tror nemlig for det første ikke at andre kommer til å tåle de mengder drit jeg faktisk får i meg, og for det andre er det pinlig at noen andre skal bevitne min appetitt for søppel. Det vil jo rett og slett være å utsette seg selv for latterliggjøring ... (Kjempelurt å blogge om det da, ikke sant?)

Jeg forsøker å trøste meg selv med at dette, som med det meste andre i livet, kun er en periode. Det kommer til å gå over. Men det stikker uansett litt i hjerterota når jeg står på Platekompaniet og den dvd-en jeg aller mest har lyst til å ta med meg hjem, er filmatiseringen av klisjédronning Marian Keyes? ?Lucy Sullivan Is Getting Married?. Og enda verre er det når jeg gir etter for mine lyster og faktisk tar det tomme coveret med til kassa, sånn at det kan fylles opp og jeg kan gå hjem og selv fylles opp ? av ultrarosa tv. Det stikker faktisk så mye at jeg tvangspålegger meg selv å plukke opp et par Arthaus-filmer på veien til kassa, bare for å kompensere og for at personalet ikke skal tro at jeg er helt dust. Men jeg ljuger jo bare for både dem og meg selv. For jeg er jo dust. Arthausen kommer i beste fall til å ligge i et par måneder før jeg pakker den ut av plastikken. Men Lucy Sullivan ? hun får komme inn i stua med en gang, samtidig som min integritet som filminteressert flyr ut vinduet.

Hva skjedde?

Russell Crowe i rollen som Robin Hood.

Whatta man!

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 04.06.10

Hva er det med Russell Crowe? Denne egenskapen som får det til å sitre i enhver kvinnekropp og som får ethvert hankjønn til å i hemmelighet ønske at de var litt som han. Hvilken ingrediens fantes i hans morsmelk, som tydeligvis ikke fantes i noen andres? Denne magiske ingrediensen som utstyrte ham med en helt hinsides mandighet, og som får deg til å innse at enhver mann du noensinne kommer til å møte, alltid vil komme en smule til kort.

Jeg spør som jentene i Sex og singelliv: Hva gjorde vi egentlig før Russell Crowe? Det synes liksom ikke som om det var før han kom på banen at man virkelig visste hvordan det var å bli mo i knærne ...

Nå skal jeg riktignok ikke kommer her og si at fyren er konstant bergtagende ? for det trenger vi ikke å gå lenger enn til State of Play-dvd-en for å få bekreftet. Men når det ikke skal mer til enn å la være å barbere seg en dag eller to, og han funker like bra i skjørt som i lærtights, så er det for meg klart som solen: Fyren er heit. Det er medfødt. Det er kronisk. Her snakker vi MANN. Tvers igjennom. Da er det liksom ikke så farlig at Robin Hood?kanskje ikke var verdens mest fantastiske film. For vi sitter likeglade i kinosalen og lar oss fascinere. Og synes at Crowe i seg selv er vel verdt en syver.

Hvis Gud skulle se ut som noen, så tror jeg kanskje det ville vært Russell ...

Jøsses!

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 20.05.10

Jeg er litt stolt av filmskapningen for tida. Endelig kommer det saker og ting som jeg kan bli litt blåst av banen av!

Jeg har jo i lang tid vært av den bestemte oppfatning at alt har vært gjort, og jeg har følt den blaserte følelsen av ikke å kunne la meg verken sjokkere eller bli imponert.

Så det er dermed med stor glede jeg i det siste har funnet meg selv måpende foran skjermen. Eller lerretet, om du vil.

Det hele begynte med True Blood i fjor. Hei vampyrsex og eksplisitet! Endelig noen som turte å dra den litt lengre! Freesht. Og True Bloods nyfrekkheter hadde jeg kunnet, forventet og intendert å leve lenge på. For jeg kunne ikke se for meg at de skulle overgås med det første. Men guri meg ? tror du ikke flere har fulgt på?!? The human imagination, altså ? it?s a wondrous thing!

Jeg nevner i forbifarten Valhalla Rising, Hung og Kick-Ass, som alle på sine særegne måter har tatt henholdsvis brutalitet, sex og brutalitet, språkbruk, sjangerironi og overraskelseselementer generelt til et helt nytt nivå. Men det er i enden Spartacus jeg vil komme fram til. Ikke til å forveksles med Kubrick/ Douglas-versjonen fra 1960. Nei, her snakker vi den ferske tv-serien med Blood and Sand til undertittel.

En serie ikke uten feil, men som setter sin fulle stolthet i sin tydelige selvpålagte formålsparagraf: å være den ultimate komboen av 300 og Gladiatoren. Og som smøremidler tilbys vi ved siden av den tagliatelle-pregede storylinen mengder med brutalitet (ekstra masse CGI-blod) og nakenhet (med mindre han er skikkelig feit, så ser vi aldri en mann i stort større påkledning enn en truse, og pupper i friluft er ei heller sjelden vare). And that?s about it.

Og jeg lar meg ikke be to ganger om å fenges. Man kan jo i grunn ikke la være når man formelig føler blodet, svetten og testosteronen sprute ut av skjermen. Og så var det jo det hele med å bli tatt litt på senga da ?

Klikk her for Spartacus-trailer

Om piller og sånt

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 04.05.10

Jeg lurer på hvor mange filmer jeg har sett i mitt liv. Og når vi er inne på det, så kan jeg jo likesågodt lure på hvor mange timer av mitt liv jeg faktisk har brukt på å se på film og tv. Jeg vet at det garantert finnes de som har sett mer enn meg. Men jeg vet også at jeg ligger godt over gjennomsnittet.

Det finnes jo folk som synes at én film i uka er mye ? noe jeg faktisk kan la meg overraske en smule av. Og så blir disse folkene overrasket tilbake når de hører at jeg på en god (søn)dag lett kan se seks filmer eller i overkant av en hel sesong av en skikkelig god tv-serie.

Man kan jo si at det blir en livsstil etter hvert; å være filminteressert. Hvor man faktisk kan finne på å stenge seg inne i et mørkt rom for å tilbringe tid med sine fiktive bekjentskaper, heller enn å henge med virkelige mennesker. Det går jo selvfølgelig an å kombinere sine virkelige bekjentskaper med de fiktive, men som filminteressert tvinges man til å innse at man ofte gjerne vil se ting absolutt ingen andre har noen interesse av ? eller at ens filmfordøyningskapasitet overgår den til de fleste andre.

Og da kan man jo spørre seg hvorfor det er slik at noen blir så innmari filminteresserte, mens andre stiller seg mer nøktern til det hele?

Jeg har kommet frem til at det dreier seg om hvilken tilnærming en er disponert for å ha til filmmediet.

Går man for den røde eller den blå pillen?

Jeg er definitivt av den sorten som sluker den røde pillen rått, og helhjertet lar meg falle ned i kaninhullet. Det man i dagligtalen kaller å leve seg inn i filmene. Og min evne i så måte er særs velutviklet, noe jeg faktisk anser meg selv som litt heldig for, siden jeg synes å på den måten få mye mer ut av filmene.

Det er jo så innmari gøy å tumle nedi kaninhullet! Å i et øyeblikk eller to være i en verden hvor det finnes en Mad Hatter. Eller en Batman. Eller en Mr. Darcy, for den saks skyld.

Man har liksom gjennom filmen funnet en legitim måte å drømme seg bort på. En arena hvor det er greit å fantasere seg bort i gokk. Det man kaller for virkelighetsflukt. Og det er dette som er det beste med film. Når man får muligheten til å ta den røde pillen. Da er film deilig.

Det blir som broren min skrev i en sms etter at han hadde sett Kick-Ass på kino: ?Aah. Sitter igjen med en sånn god følelse nå?? Og det er nettopp det jeg elsker med film. Når den som et ytre element faktisk kan grave seg inn i deg, og få deg til å kjenne på noe du kanskje ikke ville fått muligheten til å kjenne på ellers. At man kan føle at det er noe som kribler inni en både før, under og etter en film.

Det høres kanskje rart ut, men det er nå sånn det er.

Film fremkaller følelser. I alle fall for meg. Og uansett hvilken følelse det er ? eufori, frykt, glede, sorg, ettertenksomhet, sinne ?; så er det godt. Og det er derfor jeg gidder å bruke så mye tid på det.

David trekker muligens et av sine mange lykkelodd når han får i oppdrag å anmelde Streetdance 3D.

I embeds medfør - å anmelde film

Tekst: David Skaufjord | Publisert: 04.05.10

"Hei David, kan du anmelde denne? Denne burde være midt i din gate."

Basert på formuleringen visste jeg at dette ikke kom til å bli en opplevelse jeg satte pris på. Tittelen, Streetdance 3D, var også et klart tegn, men nok om det.

Redaktør Geir Kamsvåg har, etter flere år i bransjen, utviklet et visst instinkt for hvilke filmer han ikke gidder å se selv. Visningen sammenfaller gjerne med et "møte", og en av frilanserne blir sendt i stedet. Misforstå meg rett, i løpet av mine i overkant av to år i Film & Kino har jeg som anmelder fått se noen av de beste filmene jeg har sett, men det er et eller annet med setningen "Denne burde være midt i din gate", etterfulgt av ellevill knising, som pleier å implisere et visst fravær av kunstnerisk innhold i filmen jeg skal se.

Første gang det skjedde, så jeg håpefullt på den store bunken anmelder-DVD-er som alle freelancerne sikler etter når de er på redaktørmøte. Her havner dvd-er fra distributører som håper på en god omtale og økt omsetning. Det er mye gull i den bunken. The Italian Stallion, den erotiske debutfilmen til Sylvester Stallone, er ikke i den kategorien. Aldri faen, tenkte jeg, og følte jeg hadde vunnet en moralsk seier da jeg i stedet gikk hjem med Caligula et Messaline. Nei, ikke Caligula-filmen til Peter O'Toole og Malcolm McDowell, hvor produksjonen ble tatt over av Penthouse og pumpet full av unødvendig erotikk. Dette var den italienske regissøren Bruno Matteis hyllest til nevnte film, hvor han i tillegg hadde fått med seg et esel.

Jeg endte med å gi filmen én stjerne og anbefale alle å gå og se den.

Etter en lang rekke med interessante anmelderobjekter, bestemte redaktøren seg for å invitere meg opp på kontoret igjen. Han følte nok jeg hadde fått for mye medgang, for jeg fikk en dvd-boks med en dansk sitcom om noen tenåringer som hadde kræsjet med et fly og landet på en øde øy. Jeg kommer ikke på navnet, for jeg ga boksen til en rumensk uteligger utenfor Filmens Hus. Han ble forbanna, og det skjønner jeg godt.

Nå har jeg personlig tatt et valg på ikke å anmelde norske filmer og tv-serier. Ikke fordi jeg føler nøytraliteten min er svekket. Jeg er med i to episoder av Karl den 3., og det DVD-bokssettet hadde vært en 6-er både med og uten meg. Det er mest fordi jeg ikke er interessert i å diskutere filmer med bitre og drita fulle filmskapere på Parkteateret, som skal fortelle meg at det er "vanskelig å lage film", som om det skulle være noen menneskerett å få prøve i det hele tatt. Av og til møter man for øvrig på noen man har anmeldt filmene til, som tilfellet var da jeg dro til København i påsken.

I et av de mer slitne vannhull i København, en drøy påstand for de som kjenner byen, men likefullt, ble man sittende på et bord ovenfor en gjeng nyutdannede unge voksne, hvis store ambisjon for kvelden var å bade nakne i en av byens fontener, noe de viste liten eller ingen forståelse for at de trege nordmennene ikke ønsket å gjøre. "Hva driver dere med til vanlig?" spurte en av dem mistroisk.

- "Jeg anmelder film", svarte jeg. Samtaleemnet ble lagt dødt inntil videre. Dette stedet ble frekventert av folk som enten var for unge til å komme inn andre steder, ettersom bartenderen, som spilte "three card monte" med kundene da vi kom inn (et spill man ikke kan tape, men som bartenderen tapte hundrevis av kroner på mens jeg sto og ventet på service), var altfor glad i å prøvesmake egne varer til å kunne plukke opp slike ubetydelige detaljer. Og kun kort tid etter ovennevnte replikkveksling, spaserer det en person jeg så vidt drar kjensel på inn døren. Han falt både under for ung og for full-kategorien, og det oppstod fullt hysteri blant ansamlingen av unge voksne på bordet vårt.

- For helvede, det er *****!" utbrøt en.

- ***** hvem?, svarte en annen.

- Han spilte i Vikaren!"

- Oi, jeg har anmeldt filmen hans! forklarte jeg.

- Hva ga du den?

- Jeg slaktet den, hvisket jeg.

Jeg hadde, for under to år siden, beskrevet vedkommende som "en sjarmerende unge som trakk opp filmens kvalitet". Han var ikke lenger unge, og han var ikke lenger sjarmerende. Han dro kjensel på en ved bordet vårt.

- Kom hit! ropte vedkommende. Det er en jeg vil du skal møte. Han er fra Norge, han har anmeldt filmen din!

- Åh! svarte den forhenværende unge og sjarmerende barnestjernen. Jeg trodde han skulle bli irritert over at filmen ble nevnt, men han lyste opp. - Hva ga du den?

- Han slaktet den! smilte min nye danske venn entusiastisk.

- Åh, svarte barnestjernen.

Vi ble stående og se på hverandre. Til slutt strakk han ut hånden og hilste på meg. Vi introduserte oss for hverandre og ble stående å nikke før han gikk tilbake til ølen sin.

- Vi snakkes! sa jeg da jeg gikk ut. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Andre ganger kan det ha overraskende resultat å slakte noens film.

Ved et av Film & Kinos sosiale arrangementer, ble jeg sittende ovenfor en distributør, som på et eller annet tidspunkt spurte hvem som hadde anmeldt Caligula et Messaline. "Jeg", sukket jeg, og tenkte at jeg ble nødt til å forsvare omtalen min av filmen for nok en filmentusiast med sterke meninger. "For en fantastisk anmeldelse, det er den vi har sitert mest fra!" fortalte han meg, og siterte en linje jeg hadde skrevet om eselet i anmeldelsen. Entusiastisk gikk jeg bort til redaktøren og ba om å få flere drittfilmer å slakte.

Det skulle jeg aldri ha gjort, tenkte jeg allerede da jeg var tre minutter ut i The Sisterhood of the Traveling Pants 2.

Den filmen er for øvrig opphavet til leken "Drittfilmbingo", en enkel lek som jeg skapte med noen venner i et desperat forsøk på å dra noen som helst underholdningsverdi ut av filmen. Kort fortalt dreier det seg om å være førstemann til fem poeng, og jeg vant med poeng som "umotivert gråting på fjell- eller taktopp", "fallende 80- eller 90-tallsstjerne i birolle" og "trøstespising av iskrem med påfølgende løfte om at de alltid skal være venninner".

Stolt leverte jeg anmeldelse samt regelverk for drittfilmbingo til redaktøren, for kun å oppdage i neste nummer at han verken hadde tenkt å trykke anmeldelsen min, eller faktisk betale meg. Vitsen var på hans side, da han kun ville lure meg til å se The Sisterhood of the Traveling Pants 2.

Vel Geir, jeg håper denne bloggposten er "midt i din gate". Gled deg til anmeldelsen min av Streetdance 3D!

Under følger den originale anmeldsen min av Caligula et Messaline, til glede for nye lesere.

Stilfullt dårlig
Caligula et Messaline

Action / Erotikk
Italia 1981
Regi: Bruno Mattei
Med: Gino Turini, Betty Roland, Vladimir Brajovic

Karakter: 1

Denne stiller høyt på lista over dårligste filmen jeg noen gang har sett. Bruno Mattei, Italias Ed Wood, ble så inspirert av Caligula at han bestemte seg for å lage sin egen versjon. Filmen åpner med kryssklippet arkivmateriale og oversiktsbilder av romerriket tilsynelatende laget i trolldeig, før den tar seg opp i en strippescene som blir brutalt ødelagt av følgende replikkveksling: ?Vil du være min hoppe?? ? ?Elsk med meg, bror?. Det blir ikke stort verre, tenker man, og angrer straks i det to esler kommer inn på banen. Én stjerne. Se den! Men ikke alene eller med noen du er glad i.

På oppdrag i London beviser David Skaufjord hvorfor han ikke tar jobber som fotograf.

I embeds medfør

Tekst: David Skaufjord | Publisert: 10.03.10

"Du trenger ikke tenke på pengene" sa Geir, som i Kamsvåg, redaktør for tidsskriftet Film & Kino, arendalitten som mot alle odds har overlevd finanskrisa.

Saken det dreide seg om, var et intervju med Jeffrey Katzenberg, co-founder av Dreamworks sammen med Steven Spielberg, og oppdraget skulle foregå i Paris.

"Jeg har bestilt billetter", forklarte jeg stolt til oppdragsgiver, som responderte med å fortelle at intervjuet nå skulle foregå i London, på det ærverdige Landmark Hotel. Det skulle angivelig være litt tung trafikk i Paris den dagen. Og noe sa meg at det ikke gikk an å overbevise Katzenberg om å skifte mening. Mannen, som har produsert filmer som Shrek og er ansvarlig for monumentale filmer som Who Framed Roger Rabitt og Star Trek the Motion Picture, er ranket som #12 i Premiere Magazine's "Power 50"-liste, og som #22 på EW's liste over Hollywoods 50 smarteste mennesker. Katzenberg er god for 800 millioner dollar og saksøkte i sin tid Disney for $300 000 000. Jeg skjønte at Film & Kinos frilanser var den som måtte bøye seg, dessuten var penger ikke noe problem.

"Landmark Hotel!" sa jeg til taxisjåføren, som så dumt på meg. "Are you sure?" var svaret jeg fikk. Jeans og boblejakke var tydeligvis ikke vanlig antrekk der, skulle jeg oppdage da jeg senere ankom lobbyen i det dagens Islamic Economic Conference akkurat var over og hotellet krydde av oljesjeiker og småkonger. "So ... you're staying at the murder hotel?" spurte sjåføren meg igjen, fremdeles i tvil om hva jeg skulle der. Jeg trodde han bare prøvde å imponere meg som turist, det skulle vise seg ikke å være tilfelle da jeg sjekket hjemmesidene til Guardian senere på kvelden. En av småkongene hadde akkurat drept tjeneren sin på hotellet, halvannen uke i forveien. Det hele kokte visst bort i kålen. "I work for Norwegian Film & Cinema Magazine" forklarte jeg, og skjønte at det jeg trodde var en god oversettelse hørtes ut som dårlig engelsk fra min side. "THE Norwegian Film & Cinema Magazine" korrigerte jeg meg selv, og innså straks at implikasjonen var at vi i Norge bare har ett filmblad. Saudi Arabia 1, Norge 0.

På hovedkontorene til Paramount Pictures fikk vi se den nye filmen Dragetreneren samt tretti minutter av den nye Shrek 4, eller Shrek Forever After som vel er den korrekte tittelen. Jeg satt med to andre journalister og konstaterte med glede at den helvetes drittsekken fra Nederland, som gjorde sitt for å ødelegge hele Wes Anderson-intervjuet jeg gjorde forrige gang jeg var i London, var syk. Denne gangen hadde tidsskriftet hans sendt en oppegående kollega i stedet.

Når man gjør junkets, sitter en gruppe journalister i et rom og har 20-25 minutter på å gjøre intervjuet sammen. I tilfellet Wes Anderson var vi sju journalister. Disse faller under følgende normalfordeling: Tre stykker setter på opptakeren sin og stiller ikke ett eneste spørsmål under hele intervjuet. tre stykker stiller interessante spørsmål som de andre kan sitere svarene fra (jeg inkluderer meg selv freidig nok i denne gruppen), og én forbanna drittsekk, gjerne fra Nederland, bruker all tiden på å stille spørsmål som: "Hvordan liker du tapeten her inne, Wes Anderson?", eller aller helst påstander som: "Jeg så ikke den forrige filmen din, men jeg hørte den ble dårligere mottatt enn Rushmore?", eller aller best: "I Nederland ville vi aldri finne på å spille inn stemmene før vi lager animasjonen" (hvorpå Mr. Anderson klokt svarte: "Det er fordi dere dubber filmer som andre lager").

Jeg møtte en hyggelig belgier også, som kom med litt vesentlig trivia om intervjuobjektet, som jeg ikke hadde fått med meg på forhånd.

"Det viser seg at Dreamworks skal lage alle filmene sine i 3D fremover", forklarte han stolt.

"Virkelig, alle?" Jeg trodde det bare var animasjonsfilmene? svarte jeg usikkert.

"Nei, alt sammen. Spielberg er på 3D-kjøret, han og".

Vi så filmene sammen med en bodyguard som satt bak og myste. Han hadde ikke fått med seg at man skulle bruke briller under filmen, og da jeg forklarte det, ble han brydd og sa at han trodde vi journalister bare brukte matchende briller. Vi ble stående og snakke en stund etterpå, det viste seg at han hadde jobbet på The Hippodrome som var klubben til Lenny McLean, eller Barry the Baptist fra Lock, Stock & Two Smoking Barrels. Filmen om Lenny, basert på selvbiografien hans "The Guv'nor", er planlagt for senere i år med Craig Fairbrass, en av Storbritannias mest lovende machoskuespillere som blant annet spiller Ghost i det nye "Call of Duty"-spillet i tittelrollen.

Vel hjemme på hotellet var det på tide med middag. Den første arbeidsdagen hadde fortont seg forholdsvis uproblematisk, og selv om jeg fikk det dekket, tok jeg det billigste på menyen. På en femstjerners restaurant så er dette treretters med forrett av røkelaks, andebryst med søtpotetpuré til hovedrett, salat, chips og tre forskjellige desserter (nei, jeg får heller ikke matten til å gå opp). Dette skyldes ned med champagne.

Ved siden av meg satt tre saudiarabere, som jeg ikke kan anta var annet enn kongelige. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er de mest provoserende menneskene jeg noen gang har møtt. Etter å ha kalt kokken bort tre ganger for å spørre hva de forskjellige ingrediensene var, og krevd at servitrisen satte seg med dem, bestemte de seg for å sende maten tilbake da de mente det var sand i pureen. Kokken la seg langflat og lagde nye retter. Jeg hadde lyst til å komme med en kommentar om at det sannsynligvis ikke var kokken som hadde dratt med seg sand på hotellet, og vurderte om dette var rasistisk, da Slash fra Guns 'N Roses satte seg på bordet ved siden av meg og bestilte det samme som undertegnede. For de av dere som lurer så ser han klin lik ut som han gjorde på 80-tallet, og det var umulig å se om han hadde blitt eldre da ansiktet han var like dekket som før, og det eneste som stakk frem var en nesering. Han hadde for øvrig ikke problemer med sand i søtpotetpureen.

Da jeg kom på rommet, krysset jeg av for hvilken frokost jeg ville ha. Jeg klarte ikke å bestemme meg for britisk eller kontinental, så det ble begge deler. Jeg tok med meg et par flasker fra minibaren og la meg i boblebadet, før jeg la meg i den ene av de to sengene mine på hotellrommet som målte om lag 55 kvadrat, eller dobbelt så mye som leiligheten min på Løkka. Da jeg våknet neste morgen og oppdaget at jeg hadde glemt barbersaker, var dette kun en kjapp telefon til resepsjonen så kom de løpende opp med det, samt en varm (!) utgave av Guardian. Ingen nye drap. Jeg senket skuldrene.

Nede i lobbyen møtte jeg de to journalistene jeg skulle gjøre intervjuet med. Jeg introduserte meg og oppdaget at stemningen var spent. Ettersom vi bare var tre, var det viktig for meg å vite hva slags folk jeg skulle jobbe med den neste knappe halvtimen.

"Jeg jobber for et teknologisk tidsskrift, jeg har aldri gjort dette før", sa den ene. "Visste du at han er regnet som en av Hollywoods smarteste menn? Hva skal dere spørre om?"

"Jeg er student", svarte han andre.

"Slapp av", sa jeg beroligende. "Jeg gjør dette hele tiden", fortsatte jeg, mens jeg tok to kringler og en donut fra forfriskningsbordet som Paramount hadde satt frem. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet, men jeg hadde allerede gått inn i karakter som cocky journalist, jeg hadde skjorte og briller på, noe som gjorde at jeg myste litt og kikket ned langs nesen, ettersom jeg faktisk ikke bruker briller.

"Da bare hiver vi oss på deg", sa de, og jeg skjønte at jeg nå hadde fått meg et mer eller mindre eksklusivt intervju med Mr. Katzenberg, og at om jeg ikke klarte å lande det, så ville det ikke bare gå ut over meg, men også et europeisk teknologisk tidsskrift og det jeg forsto måtte være et studentmagasin.

"Mr. Katzenberg is ready for you", hørte vi en yndig britisk kvinne si.

Jeffrey Katzenberg er en liten mann med store briller, hyggelig og veltalende, som da vi ankom, satt med åtte aviser og to Blackberrys og drakk koffeinfri cola light med isbiter .

"So, Mr. Katzenberg ...", begynte jeg. "I hear you are making ALL your movies in 3D now, not only the animations?"

"Where did you get that information from?" var svaret hans. "That's not correct. All we do is the animations".

Intervjuet tok seg heldigvis betraktelig opp, og jeg klarte å skylde på språkbarrieren. Katzenberg, som i fjor beskrev valget om å gå inn i 3D som et "all or nothing bet", var etter James Camerons braksuksess med Avatar skråsikker på at dette var riktig valg og kunne fortelle om hvor mye ressurser som blir satt inn i dette. Dreamworks, som er grunnlagt med Microsoft-penger og samarbeider med Intel, bevilger store ressurser til utvikling av teknologi, og har blant annet forsket på hologrammer og 3D-skjermer som overflødiggjør bruk av briller - med suksess. Intervjuet vil komme i sin helhet i papirutgaven, og vil beskrive Katzenbergs visjon om en digital fremtid hvor 2D er steinalderteknologi. Fremtiden vil vise om han er visjonær eller stormannsgal, men om selvsikkerhet kan kvantifiseres på en skala fra 1-10 var hans skrudd til 11 når det gjelder dette.

Høy på intervjuet pakket jeg sakene mine og forlot hotellet og møtte en kjenning fra dagen før. Belgieren som hadde "tipset" meg om at Spielberg skulle lage alt i 3D fremover.

"Hvordan gikk ditt intervju?" spurte jeg. Sarkasmen var tapt på ham.

"Glimrende! Jeg har aldri gjort dette før. Du skjønner, jeg jobber i økonomiseksjonen ..."

"Sir, would you like to pay the residue of your tab?" hørte jeg fra resepsjonen. Det viste seg at jeg hadde gått over det tilmålte roomservicebudsjettet fra arbeidsgiver.

"Money is no problem", svarte jeg.

Etter å ha bodd på Landmark var det uaktuelt å gå tilbake til byen. Jeg tok en taxi og ble sittende i Londons rushtrafikk i en time. Da jeg kom frem, innså jeg at jeg var ekstremt sliten etter den siste tidens hendelser. Jeg gikk forbi Odeon kino, og så hvilke filmer de viste der.

Jeg stusset et øyeblikk på hva slags film "The Lovely Boner" var, før jeg skjønte at det var Peter Jacksons nye film med en dyslektisk twist. Jeg var uansett invitert til pressevisning på den, så jeg kikket rundt etter hvilke andre filmer som var der. Det viste seg at det var verdenspremiere på Tim Burtons Alice in Wonderland. Jeg gikk inn på kinoen og ble brutalt stoppet av en vakt.

"You can't come in here sir."

"Don't you know who I am? I work for the Norwegian Fi..."

"Ladies and Gentlemen, TIM BURTON AND JOHNNY DEPP!" hørte jeg over P.A-en. Jeg hadde spasert inn på et avmerket område og befant meg midt under verdenspremieren til Alice, og Johnny Depp sto femten meter fra meg og vinket nervøst, skjult av en hatt og emosveisen sin.

Jeg tok raskt opp iPhonen min og oppgraderte Facebook-statusen min. Det slo meg rett etterpå at jeg burde ha knipset et bilde i stedet, men da ble jeg allerede dyttet av gårde. Jeg forklarte at jeg kunne gå selv, gikk fem meter unna og i veien for Helena Bonham Carter som skulle til å gjøre sin entré. Ti sekunder etter sto jeg på andre siden av gjerdet med en vakt på to ganger min størrelse mellom meg og stjernen.

"Jøss", tenkte jeg, "dette skjer ikke hver dag" og trakk meg vekk fra folkemengden mot Chinatown, hvor det pleier å være forholdsvis rolig på kveldstid. Jeg oppdaterte statusen min igjen, for å legge til detaljen med Helena Bonham Carter, da jeg kræsjet rett inn i en person jeg dro kjensel på.

Det var Wes Anderson. Jeg kikket på ham, så vekk, og gjorde så en "double take" - delen av hjernen som sa "denne personen deler du en eller annen form for historie med" kicket inn før delen som sier "han føler det ikke nødvendigvis på samme måte" gjorde det. Han så brydd på meg, unnskyldte seg og gikk videre.

Nok er nok, tenkte jeg, denne gangen skal jeg i hvert fall få et bilde.

Nå, redaksjonen kan skrive under på at jeg er verdens dårligste fotograf, som er grunnen til at jeg jobber med en profesjonell på området, Per Olav Heimstad (www.pohphoto.com), når vi gjør oppdrag. Han var forøvrig ikke med denne gangen, så jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Jeg snek meg umerket forbi Wes Anderson og prøvde å knipse oss i samme frame.

For de av dere som ikke tror at jeg er verdens dårligste fotograf eller at jeg kræsjet i Wes Anderson i Chinatown, dette er beviset. Jeg trykket på feil knapp og tok opp video i stedet. Det dokumenterer også hvor ekstremt lite casual jeg er i slike situasjoner. Og ja, Wes Anderson og kjæresten hans er til stede i hvert fall i én frame der.

"Sir, would you like a massage? Good for you!" hørte jeg av en trivelig kvinne i 50-årene i en urte- og akupunktursjappe.

Det hørtes fortreffelig ut. Og for 25 pund hadde jeg fortjent en god nakkemassasje, som kundene i stolene i vinduet nøt godt av. Jeg gikk inn, betalte og ble til min store frykt dratt inn på bakrommet.

"Medium, strong, extra strong sir?"

Jeg ble litt nervøs av hele situasjonen på bakrommet og bestemte meg for å småprate litt. Jeg var åpenbart litt cocky etter Katzenberg-affæren enda.

"Extra strong" sa jeg. "I'm a martial artist."

"What?"

"I do grappling", sa jeg, og gjorde et kvelertak i lufta. Hun sluttet å prate med meg.

Jeg satt og lurte på om Film & Kino kom til å legge ut for dette, eller hva regnskapsføreren min kom til å si. Det er jo rekreasjon, tenkte jeg, det må da kunne skrives av. Tankerekken min ble avbrutt.

"Handjob, sir?"

"Jesus Kristus!", utbrøt jeg og la på sprang ut. Jeg ble stoppet.

"Do you want to pay cash or visa?"

"But I already paid!" forklarte jeg, og innså gradvis at verken Film & Kino eller regnskapsføreren kom til å se mellom fingrene på det som antageligvis var den eldste scammen i historien.

Det ble utvekslet noen ord på kinesisk.

"Extra strong", sa massøren og pekte. Jeg ble nødt til å betale 25 pund ekstra. På kort. Jeg har ikke sjekket hva som står på Visa-utskriften min og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det. "Du trenger ikke tenke på penger" var mantraet som gikk igjen i hodet mitt.

Luntende dro jeg tilbake til togterminalen. Jeg hadde timet det slik at jeg hadde en time til jeg skulle sjekke inn på flyplassen.

"Nå skal det bli godt å komme hjem til Norge", tenkte jeg i det det ble annonsert på klassisk britisk maner at flytoget var forsinket en time grunnet uforutsigbarheter i trafikken, som er det mest forutsigbare i britisk trafikk.

Jeg endte opp med å tilbringe natten på Stansted flyplass, og måtte booke nytt fly morgenen etter.

En liten stund etter hjemkomst fikk jeg følgende beskjed fra pressekontakt:

"Vi pleier egentlig bare å betale fly og hotell".

Samme dag snakket jeg med redaktøren.

"Når skal dere ha saken, egentlig? Jeg har noen greier jeg kunne tenke meg å fakturere", forklarte jeg.

"Dårlige nyheter om neste utgave. På grunn av et styrevedtak, så er neste utgave i juni"...

Budsjettet mitt er som følger:

Fly, tur/retur Paris + London: kr. 3270,-
Hotellrom, Landmark, 55 kvadrat: Uvisst.
Hotellregninger innenfor budsjett: Uvisst.

Ekstrautgifter:

Taxi: kr. 800,-
Overskridelse av roomservice: kr. 400,-
Massasje, extra strong: kr. 500,-
Ekstrafly, London / Torp: kr. 1500,-
Flybussen: Kr. 170,-
Betaling for intervju: kr. 3500,-

Tur til London for å møte Katzenberg: Priceless.

Livet som frilanser er ikke verst.