Denne triple prisvinneren fra Berlin-festivalen – beste film og beste skuespillere – er en fortellermessig virtuos og særdeles medrivende film om en tilsynelatende uløselig hverdagskonflikt.
Mange filmer bare presenterer sitt tema. Så duller de litt med det og er fornøyde med det, for filmen har jo tatt opp noe viktig. Langt sjeldnere er filmer som arbeider seg gjennom tematikken, gjennomborer den fra mange vinkler og får oss til å forstå på et dypere nivå hvorfor aktørene handler som de gjør. Fassbinders mer analytiske filmer rinner i hu. De mest imponerende eksempler finner vi kanskje i Japan på 1950-tallet, der Yasujirô Ozu og spesielt Mikio Naruse var virtuose utøvere av en slik analytisk holdning til filmintrigen. Innen deres foretrukne sjanger shomin-geki – historier fra vanlige menneskers dagligliv – ble slike personers dilemmaer belyst så tettpakket og fra alle kanter grundig at en halvannen times film fortoner seg som et tre timers epos.
Jeg får en tilsvarende følelse av shomin-geki når jeg ser den iranske Nader og Simin – et brudd. Tempoet er riktignok mye høyere enn i de japanske filmene, ja nærmest halsbrekkende – men som et tegn på regissørens kontroll over materialet føles den aldri heseblesende. Vi suges inn i et hverdagsdrama fra Teheran. Det starter relativt uskyldig, med et ektepar som går fra hverandre, og hvordan ektemannen nå skal klare å ta seg av sin hjemmeværende, demente far med en person mindre i husholdningen. Intrigen skyter imidlertid snart fart, gjennom flere faser, og hver gang eskalerer konfliktene til vi står midt oppe i en innviklet familiefeide, med trusler om ikke bare vold, men utslettelse av personenes hele identitet.
Det er ikke så rart det blir krig i verden, er det lett å tenke, der vi blir vitne til at et bredt rollegalleri vikles inn i en gordisk knute av gjensidige bebreidelser og klagemål – og det verste er at alle personene hver på sin måte har rett. Filmens store styrke er hvordan den anskueliggjør motivasjonene alle personene har for å handle som de gjør, og at vi selv med letthet kunne ha tatt akkurat de samme valgene. De tas på bakgrunn av lojalitet, manglende perspektiv, klassetilhørighet, samt skranker som religionen setter for tillatelig oppførsel. Ingen kommer unna uten riper i lakken, og filmen lykkes spesielt godt i å belyse hvordan vår hukommelse farges av det som passer oss best å huske, og hvordan løgn og forvrengninger er virkemidler som det nærmest automatisk gripes til.
Samtidig som denne særdeles velspilte filmen er omhyggelig realistisk, er den spennende som en kriminalroman. Den er også fortellermessig sofistikert – og vidunderlig uforutsigbar – i måten den huker tak i en og en person og gjør vedkommende til filmens hovedperson, i en form for rollegalleri-stafett, uten overhodet å bryte opp historiens naturlige flyt.
