Mye ammunisjon, men for lite ambisjon fra mannen som en gang ga oss Delicatessen.
Den første knappe halvtimen av Micmacs er virkelig lovende. Jean-Pierre Jeunet viser her en lignende visuell idérikdom og fortellermessig snert og lekenhet som bidro til å gjøre hans to første langfilmer – regissert sammen med Marc Caro – Delicatessen (1991) og De fortapte barns by (1995) til moderne klassikere.
Kjapt og friskt risses bakgrunnen for Micmacs opp: En liten gutt mister sin far i en landmine-eksplosjon, og som voksen er han selv en hårsbredd fra døden etter å ha blitt skutt i hodet. Når han er kommet til hektene igjen, sverger han hevn over de to store våpenfirmaene han mener er skyld i både sin egen og farens ulykke, ved å spille dem Yojimbo-aktig ut mot hverandre.
Her finner vi et kjent Jeunet-motiv som tilfeldighetenes spill, både i den svært usannsynlige situasjonen som ender med at hovedpersonen blir skutt, og i personers bruk av mynt-og-kron i beslutningsprosessen. Jeunet skaper dessuten en fin underliggende helhet i den episodiske handlingen i dette partiet, ved å binde den motivisk sammen via den flittige bruken av tegnspråk, miming og pantomime hos karakterene. Og det viltre realismebruddet ved å la den dramatiske filmmusikken på et punkt bli spilt av et symfoniorkester i bakgrunnen av bildet er bortimot genialt.
Videre gir Jeunet oss et like slående som elegant bilde av en pistol som seiler gjennom luften i langsom kino, sett mot en enslig, fremmedartet formet bygning i bakgrunnen og pirrende fanget inn av et skråttstilt kamera. Hovedpersonen sitter fjetret og ser på Howard Hawks' 1946-klassiker The Big Sleep inne i en videobutikk, og når Humphrey Bogart svinger på rattet, klipper Jeunet fikst til et bilde der en bil svinger inn på plassen utenfor butikken med hvinende dekk. Og når fortekst-sekvensen i filmen akkompagneres av herlig svulstig Max Steiner-musikk – komponisten for blant annet The Big Sleep – er det lov å forvente noe stort, på bakgrunn av alle disse tingene.
Filmens problem, selv om den likevel stadig putrer jevnt underholdende av gårde, er imidlertid at den gradvis synker ned i den samme søtheten som har rammet så mange av Jeunets verk etter at han avsluttet samarbeidet med Caro. Inspirert galskap er erstattet med en ganske endimensjonal glatthet, i takt med at de genuint mørke fantasiverdenene i de to første filmene har blitt byttet ut med et gjenkjennelig Paris, både her og i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Den ekte galskapen ivaretas her for det meste av Dominique Pinon, en fast Jeunet-skuespiller med et ubetalelig gummiansikt. Det var jo han som burde hatt hovedrollen – at superstjernen Dany Boon bekler den i stedet, er betegnende for den vei Jeunets kunstneriske løpebane har tatt.
