Inntrengende bosnisk film om personlig frihet satt opp mot streng religiøs selvutslettelse, med en sjeldent engasjerende og sympatisk hovedperson.
Den bosniske regissøren Jasmila Zbanic kom fra det store intet med sin debutfilm Grbavica og vant Gullbjørnen i Berlin i 2006. Det var en god film om ettervirkningene hos kvinner som ble voldtatt under Bosnia-krigen 1992–95, men framsto likevel etter mitt syn som noe konstruert, og ikke av den virkelig fremragende kvaliteten en slik høythengende pris fordrer. En annen og bedre bosnisk film om krigens etterdønninger er for øvrig den poetiske Snow, regissert av Aida Begic, også dette en kvinnelig regissør som i likhet med Zbanic skriver sine egne filmer. I Snow møter vi kvinner som må takle prekær mangel på ressurser på en landsbygd hvor det som følge av krigen så å si ikke er menn tilbake.
Krigen kaster også lange skygger i På vei, men tematikken rundt dette (og filmens andre hovedtema, fundamentalistisk islam) er vevd mer organisk inn i materialet enn i Grbavica. Og uten forkleinelse for den meget begavede og erfarne serbiske skuespillerinnen Mirjana Karanovic, hovedrollen i Grbavica, men Zrinka Cvitesic gjør den genuint sympatiske Luna i På vei til simpelthen en av de mest engasjerende kvinneskikkelser i film på lenge.
Luna er en ung flyvertinne som gjerne skulle sett at kjæresten fikk kontroll på drikking og festing. Etter at han får jobb som dataekspert i en avsondret leir med blant annet en islamsk bibelskole, svinger imidlertid pendelen for langt den andre veien. På samme måte som filmen nennsomt lar oss etter hvert forstå at den tilsynelatende glade og fornøyde Luna bærer på dype emosjonelle sår, avdekker den bare gradvis at karakterene faktisk er muslimer, men ikke-praktiserende og helhjertet orientert mot en ”vestlig” livsstil. Kjærestens plutselige omvendelse tvinger imidlertid Luna til å ta stilling til spørsmål som tidligere har fortonet seg som svært fjerne. Sentralt i filmen står parets anstrengelser med å gjøre Luna gravid (i lys av dette, har distributøren forresten tenkt over den ekstra betydningen den norske tittelen På vei har i forhold til den offisielle engelske tittel On the Path?).
Kjærestens nyfrelste, steile iherdighet etter å få paret til plutselig å adoptere strenge islamske leveregler kan virke i overkant kjipt og litt søkt. Filmen er imidlertid så solid forankret i Luna-skikkelsens overbevisende troverdighet at alle tilløp til konstruksjon automatisk dempes. I tillegg er filmen enkel og liketil i formen, rolig og naturlig iscenesatt, og summen av alt dette er en stille realisme som trenger overrumplende dypt. Og når disse tålmodige kreftene får jobbe mot traumene fra den meningsløse krigen, blir På vei emosjonelt veldig sterk.
