Gylne tider
De siste femten årene under Nicolae Ceausescu var de verste i Romanias historie. Likevel kalte landets propaganda-apparat det for ”den gylne tiden”.
Rumenske filmskapere har nå i flere år vist at de er å regne med på den internasjonale scenen. Det er nesten ikke en viktig filmfestival uten at rumenske filmskapere er representert. Denne gangen har eneren blant dem, Cristian Mungiu, fått med seg et knippe kolleger, og sammen har de skapt en absurd episodefilm med tilbakeblikk på det tidligere kommunistdiktaturet.
Epoken har allerede tidligere vært inspirasjon for en rekke glimrende filmer, som Cristian Mungius 4 måneder, 3 uker og 2 dager om ungdom og abort når partiet vil øke folketallet. I Corneliu Porumboius komedie Hvor var du, egentlig? tar en lokal tv-stasjon, seksten år etter Ceausescus helikopteravreise fra Bukarest klokka 12.08, og inviterer blant annet en pensjonert julenissevikar og en alkoholisert historielærer i studio for å fortelle om deres deltagelse i det legendariske øyeblikket. Radu Muntean forteller i The Paper Will Be Blue om selve revolusjonsdagen i 1989, og Catalin Mitulescus morsomme oppvekstdrama The Way I Spent the End of the World forteller om et søskenpars forsøk på å unnslippe Ceausescus Romania.
Gylne tider gir et nytt innblikk i livet under det tidligere diktaturet. Det hele fortalt med en humoristisk snert og frodighet som vi kjenner igjen fra en filmskaper som Emir Kusturica.
Humoren er en overlevelsesmekanisme for den undertrykte som lever i en fullstendig absurd verden hvor maten stort sett er skuebrød, og hvor det skapes Potemkin-kulisser når partisekretæren varsler sitt nærvær. Her pusses det opp, slagord males og mat stilles ut sammen med krøtter og folk – alt til ære for ”folkets representant”.
Nicolae Ceausescu var liten av vekst, og på offentlig bilder av ham sammen med andre statsledere var det viktig at han ikke fremsto som mindre. I historien om fotografen og hans assistent får vi et aldri så lite innblikk i denne galskapen. Høydepunktet i filmen er fortellingen om politimannen som kjøper en levende gris og skal slakte den i leiligheten – uten å vekke naboenes mistanke.
De fem fortellingene i Gylne tider gir et vanvittig innblikk i det tidligere diktaturet som er preget av fattigdom og frykt. Filmskaperne evner å gjenskape de nostalgiske følelsene man gjerne får når man kikker tilbake og fortrenger livets mørke sider, og man sitter igjen med den humoristiske fortellingen.
Gylne tider er en herlig absurd filmopplevelse.
