Michael Fassbender som Quintus Dias og Olga Kurylenko som Etain i Centurion.
Den britiske regissøren Neil Marshall er ingen kunstner, ingen såkalt "auteur". Han er derimot en dyktig, effektiv håndtverker, på linje med amerikanske kolleger som John Carpenter og Robert Rodriguez, og lager action- og spenningsfilm for "gutta" – solide, upretensiøse konstruksjoner som ikke umiddelbart faller sammen idet man legger en kritisk hånd på reisverket.
Den nedstrippede, direkte stilen ble etablert allerede med debuten – varulvthrilleren Dog Soldiers (2002) – og en kan vanskelig si annet enn at han har rendyrket dette siden, med den neglebitende The Descent (2005) og høyoktansrullen Doomsday (2008). Siste verk fra filmsmia hans er et blodig stykke romertidsaction, med aner til både forrige film og referanseverkene Braveheart (1995) og Gladiator (2000).
Året er 117 e.Kr., og de romerske imperialistene sliter med å undertrykke den rebelske lokalbefolkningen i sørlige Kaledonia. Piktenes stadige geriljaraid tærer på såvel romersk kampmoral som soldatreserver; bristepunktet er knapt et steinkast unna. I et desperat forsøk på å skape orden blir den sagnomsuste 9. legionen sendt inn for å utradere rebellene. De rekker akkurat å komme den flyktende centurionen Quintus Dias (Fassbender) til unnsetning før mesteparten av troppene selv blir massakrert i et massivt bakholdsangrep. Seks av dem overlever og setter kursen, med halen mellom beina, mot sikkerheten i sør. Men hakk i hæl kommer en gruppe blodtørstige pikter halsende etter …
I likhet med forgjengeren Doomsday har vi med andre ord her med en jaktfilm i terrenget nord for Hadrians mur å gjøre. Og fellesnevneren til de ovennevnte referanseverkene blir åpenbar allerede fra første spydstikk – i likhet med Gibsons og Scotts filmer går det her til tider virkelig hardt for seg, men uten å tippe helt over i det nedrig dvelende. Marshall har derimot ingen pretensjoner om (eller budsjett til) å lage en episk film, og forholder seg stramt til det nedstrippede konseptet sitt. Denne målrettede minimalismen er både en styrke og en svakhet. På den ene siden leverer filmen nøyaktig hva innholdsfortegnelsen lover: en riktig karslig dose spenning og action, og bare det. (Eventuelle forsøk på å se filmen som en kommentar på vestens krigføring i Midtøsten er med andre ord fjollete overtolking.) På den annen side blir man servert en særdeles sparsommelig historie, befolket av karakterer man, om en legger godviljen til, kun kan omtale som grove skisser. For mitt vedkommende holder det – jeg har sans for drivet og den upretensiøse actionfilmgleden man finner i Marshalls produksjoner – men dette er utelukkende film for magen, ikke hode eller hjerte. Noen vil derfor rynke på nesen over dette, andre vil juble. Begge parter har rett.
