Meditasjon over en hensvinnende livsstil, i en film som til syvende og sist har for lite å gi.
Alamar er en film som har opparbeidet et godt rykte på det globale festival-rutenettet. Men nesten alle rolige, meditative, virkelighetsnære og, ikke minst, politisk bevisste arbeider blir en slik status til del. Mange blir nok ekstra velvillige i møtet med en film som skiller seg ut og samtidig står i kontrast til det de oppfatter som den kommersielle filmindustriens kjas-og-mas-filmer. Når den i tillegg har et budskap man er hjertens enig i, og man ser muligheten til at den kunstformen man er så glad i, faktisk kan formidle noe viktig, i sterk motsetning til de mange likegyldige filmene som til enhver tid preger kinotilbudet, er det lett å slakke av på kvalitetskriteriene.
Personlig har jeg sympati for den filmtypen jeg skisserer ovenfor, og jeg har stor forståelse for Alamars anliggende – en slags meditasjon over en livsstil som er i ferd med å forsvinne. Vi møter en fem år gammel gutt hvis foreldre skal skilles. Før han skal dra til Italia for å leve sammen med sin mor, tar faren ham med for å oppleve bestefarens liv som fisker, i perfekt pakt med naturen ved et korallrev utenfor Mexico. Både vissheten om at bestefaren, som for øvrig er nedstammet fra maya-indianerne, representerer en måte å leve på som snart er borte, og at sønnen snart skal skilles fra sin far, blir liggende som en underdønning i filmen.
Det vi får er i praksis en dokumentarfilm som tar oss med inn i bestefarens verden. Mitt problem er at det er altfor lite å sette tennene i. Bestefaren er en koselig gammel gubbe, men verken han, gutten og dennes far framtrer med noen særlig personlighet. Jeg kan godt tenke meg hvordan det er å leve i pakt med naturen i en slik situasjon, men ingenting som kommer fram her, bortsett fra en nærgående krokodille, evner å overraske. Det fiskes (og fiskes og fiskes), mat tilberedes og man er i nærkontakt med dyrelivet. Korallrevet er ofte naturskjønt fotografert, men ikke på et spesielt høyere nivå enn et rimelig bra naturprogram på tv.
Jeg stiller altså høyere krav til en film enn det Alamar makter å gi. Her er få følelsesmessige og, aller minst, intellektuelle stimuli. Her er heller ikke noe mysterium, noe som kan fungere som en pirrende motor for opplevelsen. Mysteriet trenger ikke å være noe annet enn: hvem er disse menneskene vi møter, hva er forholdet mellom dem, og hvorfor er filmen laget akkurat slik? Som for eksempel i Blissfully Yours, av den thailandske mester Apichatpong Weerasethakul, et verk som i tone og ekstreme virkelighetsnærhet kan minne om Alamar. Den meksikanske filmen gir imidlertid ingen slik pirring i nevneverdig grad.
