The Good, the Bad, the Weird er en filmteknisk imponerende, men uengasjerende og repetitiv gjenfortelling av Leones klassiske western.
Denne sørkoreanske filmen er en rimelig fritt gjenfortalt utgave av Sergio Leones spaghettiwestern The Good, the Bad and the Ugly, og kategoriseres på sin egen rulletekst som en ”oriental western”. Produsentene kunne sikkert også brukt begrepene ”eastern” og ”nudelwestern”.
Å ta en så erkeamerikansk sjanger til Østen er ikke nødvendigvis så unaturlig, all den tid Leone startet sin klassiske westerntrilogi med å gjendikte Akira Kurosawa's Yojimbo som A Fistful of Dollars.
The Good, the Bad, the Weird er lagt til tredvetallets Manchuria, et goldt og vidstrakt landområde som herjes i omtrent like stor grad av lovløse bander som av den japanske hæren. Det hele starter med et togrøveri, hvor de tre ulike karakterene som utgjør filmens tittel, støter sammen i kamp om et kart som viser veien til en nedgravd skatt. Handlingsmessig byr resten av filmen i grunn aldri på noe særlig mer enn akkurat dette, altså de tre karene på jakt etter dette kartet og denne skatten. Stadig avbrutt av en lang rekke kyndig iscenesatte, storslåtte actionsekvenser, som tilsynelatende er regissør Kim Jee-woons eneste ambisjon med denne filmen (utover den åpenbare hyllesten til gamle Leone).
Det er naturligvis ikke noe i veien med denne ambisjonen, men filmen lever dessverre ikke opp til sitt potensial. The Good, the Bad, the Weird kan nemlig beskrives som en westernfilm krydret med en klype steampunk og en knivsodd av både Indiana Jones og Mad Max, tilberedt med filmteknisk finesse. Og det høres jo ut som et smakfullt måltid. Men filmskaperen synes å ha glemt at solid action ikke utelukkende brygges på hardtslående og heseblesende konfrontasjoner. Vel så viktig er det at disse scenene befolkes av engasjerende karakterer. Med sin ”gode, onde og grusomme” skapte Leone ikoniske filmfigurer, men her er de redusert til utslitte klisjeer. Lee Byung-hun ser riktignok kul ut som den glatte gentlemanstyven Bad, men den som vies mest scenetid er Weird (spilt av Song Kang-ho fra Thirst og The Host), som stort sett er klønete, masete og generelt irriterende. Det hjelper heller ikke at handlingen som tidligere beskrevet er en tynn og repetitiv suppe av folk som forsøker å drepe hverandre over et stykke slitt papir. I en historisk setting som burde vekket interesse, hadde severdigheten øket med mer medrivende historiefortelling.
