En vennlig mann preget av stille desperasjon blir i sommervarmen presset til å starte et aldri så lite pensjonat for eldre damer.
Dette er i sannhet et personlig prosjekt. Gianni Di Gregorio, manusforfatteren til Gomorra, har her tatt over regissørstolen, men ikke bare det. Han har skrevet filmen, han spiller hovedrollen selv, filmen er bygget på hans egne erfaringer, og den er filmet inne i hans egen leilighet. Når vi i tillegg vet at ingen av aktørene har tidligere skuespillererfaring, og at det er hans debutfilm, skjønner vi at Di Gregorio er en mann med selvtilliten i orden.
Han lykkes glimrende med å skape en varm og ikke minst uhyre realistisk film, der vi i et slentrende tempo følger den middelaldrende Gianni hvis oppgave i livet er å passe sin svært gamle mor og holde henne med selskap. Han gjør det med hengivenhet og stoisk ro, men vi aner også en litt uutgrunnelig uro, en nesten umerkelig desperasjon, under hans belevne og vennlige ytre. For denne tilværelsen er samtidig et fengsel for ham, og den lille familiens finanser er dårlige. Dette siste leder til en situasjon han opplever som noe ydmykende, da han av økonomiske grunner ikke kan si nei til et par bekjente når de ber ham passe deres eldre kvinnelige slektninger under den i Italia viktige Ferragosto-helgen 15. august.
Dermed blir han sittende med ansvaret for i alt fire gamle damer, noen medgjørlige, andre humørsyke, men alle krever sitt. Og mens de fleste andre, som det er vanlig under Ferragosto, kommer seg ut av byen i sommervarmen, blir livet enda mer til et fengsel for Gianni. Og akkurat som det er mørke under Giannis lyse overflate, finner vi under filmens varme og vennlige overflate ensomhet og en uuttalt sorg hos damene over å ha et begrenset liv som gammel.
Det er vanskelig å tenke seg mer forskjellige filmer enn Gomorra og Sommerlunsj i Roma, men vi finner den samme vekt på miljøskildring, virkelighetsnære detaljer og hyppig bruk av lange tagninger.
Sommerlunsj i Roma er altså imponerende på mange måter, med psykologisk innsikt formidlet på det aller mest subtile, indirekte vis. Likevel gir filmen til syvende og sist litt for lite når jeg tenker tilbake på andre filmatiske storverk jeg har vært så heldig å få oppleve. Spesielt føler jeg det av og til går en del på tomgang i de lange tagningene med eksentriske og kranglevorne damer. Alt i alt blir denne italienske sommerlunsjen for mager til at den metter fullt og helt.
