Hovedrolleinnehaver og manusforfatter Emma Thompson har forstått det der med hvordan man skal lage gode filmer generelt og barnefilmer spesielt. Og der hun med den første Nanny McPhee skapte sin egen og sjarmerende vri på Mary Poppins, så følger hun imponerende godt opp og overgår faktisk seg selv i Nanny McPhee og det store smellet.
Det er gått godt og vel et halvt århundre siden hendelsene i forrige film fant sted, men gode gamle Nanny McPhee svever som kjent enigmatisk gjennom tid og rom for å hjelpe de som trenger henne, men ikke nødvendigvis de som har lyst på hennes hjelp. Og denne gang er det krigs”enka” Maggie Gyllenhaal med tre barn, gård, en brysom svoger, en glemsom og foreldet kollega samt to snobbete tantebarn, som den i utgangspunktet grelle, men stadig vakrere McPhee må komme til unnsetning. Med gårdsdyr, pengekniper, senile gæmliser og krigsforviklinger ligger alt til rette for et eventyr av en film, og Thompson, med god hjelp fra regissør Susanna White, klarer å gjennomføre med glans.
Manus er særdeles godt skrevet, med velsmakende drops til både store og små. Som sedvanlig er i barnefilmer, serveres vi en god porsjon fantastiske elementer, men med en solid grunnmur i mer jordnære ting oppleves det ikke som overdrevet eller slitsomt. Dialogen er fabelaktig spretten og livlig, og komplettert av gjennomgående gode skuespillerprestasjoner sørger den for at latteren sitter løst gjennom hele filmen. Men i særdeleshet må allikevel et par prestasjoner trekkes fram som minneverdige og humørløftende; den ene – og ikke overraskende – er ved den alltid fabuløse Rhys Ifans i rollen som den allerede nevnte svogeren, men kanskje enda mer er det den debuterende barneskuespilleren Eros Vlahos som imponerer – til de grader – som snobbete og usedvanlig munnrapp guttunge.
Dette er gøy, levende, uskyldig og direkte sprakende. En liten fest av en film.
