I jernmannens fornøyelige grep

Da regissør (og skuespiller) Jon Favreau introduserte oss for sin versjon av Marvel Comics tegneseriehelt Iron Man med til-og-fra-stjernen Robert Downey jr. i tittelrollen, var det en litt atypisk superhelt som entret scenen i den godt gjennomarbeidede Iron Man fra 2008. Sannsynligvis med en stor dose bidrag fra Downey selv, møtte vi en snakkesalig og noe eksentrisk helt som vet å avlevere morsomme replikker med seriøs mine i selv de mest alvorlige øyeblikk. En heltetype vi kan kjenne igjen elementer av i flere av Downeys fremstillinger, blant annet nå sist som Sherlock Holmes.

Nå er Favreau tilbake med både Downey og hans superhelt, og med på lasset følger også noen av karakterene fra forrige runde, som forretningsmagnaten Tony Stark/Iron Mans assistent Pepper Potts(Gwyneth Paltrow) og Starks venn Rhodey (som denne gangen spilles av Don Cheadle). Legg for øvrig merke til at regissør Favreau dukker opp i en cameo som Hogan (slik han også gjorde i første film). Ellers introduseres vi for flere nye fjes, blant annet Scarlett Johansson som kvinnen fra juridisk avdeling (som viser seg å skjule en god del mer under den effektive overflaten) samt Sam Rockwell i rollen som Starks industrikonkurrent Justin Hammer.

I god og overdimensjonert amerikansk show-ånd åpner ballet i Iron Man 2, etter en nødvendig, men noe treg introduksjon av filmens russiske skurk Ivan Vanko (Mickey Rourke), med at forretningsimperiet til vår ledende jernmann skal åpne sin messe Stark Expo. Her gjør Tony Stark sin entré slik det høver seg en industrimagnat med verdensfreden i sin jernlomme, og Downeys tolkning av ham fremstår som en fabelaktig miks av en show-preget amerikansk tv-evangelist og en stand-up-komiker, hvis mantra er: Det er jeg som skal redde verden, og det helt for meg selv. Det er også noe av hovedessensen i Jon Favreaus oppfølger, som et apropos til ”the american way”, hvor enhver mann er sin egen lykkes smed og det private initiativ verdsettes over fellesskapets. Det store spørsmålet denne gang er; Hvis du skulle redde verden, hvordan ville du gjort det? Ville du løst krisene på egen hånd i god egoånd, eller hadde du satset på at samarbeid er veien til suksess?

Skreller man bort ren action og mye humor, står man tilbake med en miks av rettslig høring med skråblikk på amerikansk rettspraksis, et militærvesen på stadig jakt etter nye, dødelige våpen for å beskytte menneskeheten mot de krigene den selv setter i gang, og midt oppe i det hele også et sideblikk til amerikansk underholdningsindustri med storslåtte sceneshow hvor det å ha et publikum i sin hule hånd, definerer din vellykkethet (noe spesielt Hammer-karakteren strever med i en god tolkning av Rockwell). Iblandet dette er Tony Starks familiehistorie, kompliserte skjebne som superhelt og vansker med å tilnærme seg kjærligheten.

Så hva er det som utpreger seg etter å ha tilbrakt nær to timer med Iron Man 2? Først og fremst Robert Downeys fabelaktige framstilling av en superhelt med store mengder fornøyelige replikker (som på det beste glimrer slik han gjorde i forrige kapittel av Iron Man), dernest Mickey Rourke, som de siste årene har stått mer eller mindre opp fra de døde (og som også har tilegnet seg et fjes som ser ut som det har vært gjennom noen nær-døden-opplevelser etter et ukjent antall operasjoner og mange fulltreff fra konkurrenter i bokseringen). Mickey Rourke har det som skal til for å spille ond og ekkel, og her gjør han det på en måte som i de fleste av øyeblikkene hvor han entrer scenen, også er i stand til å eie den. Han er skurk på en så forbilledlig måte at det til tider overskygger Downeys helt Stark. Er det noen der ute som har lest den amerikanske DC Comics 90-talls tegneserien Lobo, hvis frontfigur Rourkes superskurk Ivan Vanko ytre sett har mye til felles med (rufsete langt hår, svulmende muskler og biker-look), så vet de hva som menes med ”The Main Man”.

Øyensynlig har filmskaperne villet gi oss hint tilbake til noen av 70-tallets tv-helter, som også flimret trofast over norske fjernsynsskjermer. Det er gjort et stort poeng ut av at skurken Ivanov elsker kakaduen sin slik Baretta (Robert Blake) gjorde i tv-serien ved samme navn, og medskurken Hammer dukker i en scene opp med en kjærlighet på pinne i munnviken på Kojak-manér slik skuespiller Telly Savalas’ detektiv hadde for vane.

Ellers legges det etter hvert ut mange spor som får selv de mest uoppmerksomme til å skjønne at produksjonsselskapet Marvel har under oppseiling en film med superhelt-teamet The Avengers (etter planen klar i 2012). Bortsett fra Scarlett Johanssons rollefigur Natalie Rushman med superheltnavnet Natasha Romanoff, knyttes The Avengers-gjengen inn i filmen på en litt vel plutselig måte i forhold til det ellers nitidige arbeidet som er lagt ned i å få trådene til å henge sammen. Noe som kan tyde på at det ikke er helt frivillig at Favreau har lagt inn spor til en etterpåfilm hvor han ikke selv står for regien. Spesielt Johansson er som en udetonert bombe gjennom størstedelen av filmen, der hun tripper rundt på skyhøye hæler og vekker Starks interesse. Man trekker et lettelsens sukk når hun endelig får utfolde seg som den actiondronningen hun kan være, det drøyer bare så altfor lenge, og hun forsvinner ut av historien uten noen egentlig avslutning for hennes del.

Dette er også hovedankepunktet ved filmen, det er mye å holde oversikt over og noe over gjennomsnittet i forhold til at dette ellers er en actionfilm som fungerer langt bedre i flyge-, slåss- og sprenge-ting-i-lufta-scenene enn i de hyppig tilbakevendende snakke-scenene. Disse siste har noe Woody Allensk over seg, som passer langt bedre inn i den nevnte regissørens filmer enn i et heseblesende underholdningsløp som Iron Man 2 tross alt er. Forsøket på å samle alle trådene skaper noen dødpunkter, men ellers er det både gode stunts, kraftige karer, smekre damer og noe å le av.

At det hele avsluttes med AC/DC-låta Highway to Hell kan vel tolkes i mange retninger, men først og fremst er det en passe drivende rockelåt som bygger opp under den tross alt gode følelsen man forlater salen med etter endt dyst.