Den strømlinjeformede Hollywood-remaken er faktisk en forbedring av den danske, hjemmestrikkede Brødre på nesten alle punkter.
Jim Sheridan viser i Brothers et bunnsolid grep om iscenesettelse og dramaturgi. Mens han meisler ut stoffet med presisjon, mangler Susanne Bier i den danske originalversjonen fra 2004 helt sans for å bygge opp scener og sekvenser: De mangler start, slutt og rytme, alt durer forbi i samme monotone tempo. Dessuten har hun visuelt ingen andre ideer enn å kline kameraet opp i ansiktet på karakterene i nærbilder så fort anledningen byr seg.
Riktignok har heller ikke Sheridans versjon noen virkelig geniale, forløsende ideer. Videre er karakterene ikke så lite konvensjonelle, men han er så heldig å ha hele tre av Hollywoods mest elegante og sjarmerende unge skuespillere – Portman, Maguire og Gyllenhaal – til disposisjon, som i samspill med Sheridans håndverk sørger for mer nyanserte og troverdige skikkelser. Spesielt Portman må framheves, som knapt har vært vakrere og mer sjelfull, i sterk kontrast til sitt danske motstykke Connie Nielsen, bare pen og sympatisk.
En vestlig yrkesmilitær blir borte i Afghanistan og erklært død. Hans yngre bror, en fengselsfugl og familiens sorte får, blomstrer opp i hans fravær, tar ansvar og tar seg av hans etterlatte kone og deres to småpiker. Imidlertid dukker den eldste broren opp igjen, men en grusom handling han begikk i fangenskapet før han ble befridd, en handling han absolutt ikke kan fortelle noen om, bryter ham fullstendig ned psykisk.
I den danske versjonen er dette alt, men i den amerikanske gjøres eldstebroren til en representant for et spesielt sett med amerikanske verdier: den tvers igjennom rettskafne helten som edelt setter livet på spill for å fremme sikkerheten til familie og fedreland. Videre var faren i den amerikanske versjonen også han yrkesmilitær i sin tid, og meget stolt av det også. I og med at eldstebroren ikke bare har sviktet sine egne verdier, men også de til faren og fedrelandet, blir fallhøyden dermed desto større. Eldstebroren blir i denne versjonen da også bortimot totalt dysfunksjonell.
Mens den danske filmen er fornøyd med å fortelle en historie, bygger Sheridan også opp et nett av forbindelser. Den psykologiske krigføringen vokterne utøver mot fangene i Afghanistan, har sitt motstykke i striden mellom faren og den yngste broren, der faren smiler nærmest lykkelig når han klarer å terge sønnen så mye at han til slutt eksploderer. Og, uten at det markeres tydelig, er eldstebrorens medfange i Afghanistan utvilsomt en speiling av yngstebroren: Han er svak, han gir opp for lett og eldstebroren må ta ham under sine vinger og holde ham oppe. Som i sitt privatliv, må han også i fangesituasjonen leve opp til forventningene både faren og den amerikanske stat legger på ham, mens han samtidig, som offiser, må være forbilde for sin svake medfange. Til slutt rakner det, alle hans verdier skrelles av, og kun primale drifter står igjen. Og, ikke minst, siden han selv har erfart sin egen, avgrunnsdype svikt, blir han når han kommer hjem igjen, fiksert på det potensielle sviket hos andre personer. Dette manifesteres i hans sykelige sjalusi over det som kan ha foregått mellom kona og broren mens de trodde ham død, noe som er drivkraften i filmens andre halvpart.
Samtidig viser Sheridan slående hvordan USA, i sin angivelige kamp for det gode, på løpende bånd forvandler unge mennesker til følelsesmessige krøplinger. Og faren er en ivrig pådriver for dette systemet, selv om hans egne emosjonelle arr fra Vietnam etter alt å dømme har ødelagt hans familieliv og skadet hans sønner.
Jeg er redd Jim Sheridan i Brothers har gitt oss en klokere, mye mer sofistikert, resonant, vidtfavnende, og fremfor alt, mye mer intens og inntrengende versjon.
