Knallhard lære for livet

Lone Scherfig står fra før blant annet bak dogmefilmen Italiensk for begynnere (2000), som i sin tid mottok både gode kritikker og Sølvbjørnen i Berlin. Nå er hun tilbake med nok en prisvinner. An Education ble tidligere i år nominert til hele sju BAFTA-priser (blant annet beste regi og kvinnelige hovedrolle) og tre Oscars (beste film, beste kvinnelige hovedrolle og beste manus), og selv om det etter endt utdeling ikke ble mange priser å hente hjem til peishyllen, bortsett fra hovedrolleinnehaver Mulligans BAFTA-seier, er det et kvalitetsstempel i seg selv å bli nominert.

Manus til An Education er skrevet av den britiske forfatteren Nick Hornby, kjent for bøkene bak filmer som Fever Pitch (2005), About a Boy (2002) og High Fidelity (2000). Denne gangen har Hornby skrevet direkte for lerretet basert på en artikkel av den britiske journalisten Lynn Barber. Samme artikkel var også utgangspunkt for Barbers selvbiografiske bok ved samme navn som filmen, men visstnok skal ikke Hornby ha basert seg på boken.

Ikke bare manus i denne filmen er umiskjennelig britisk, produksjonen er hovedsakelig gjort på britisk jord (rent bortsett fra noen få scener i Paris), og gjengen bak består av en lang liste med stort sett britiske navn, blant annet nevnte Carey Mulligan, som har den ledende rollen som sekstenåringen Jenny.

Jenny vokser opp som enebarn med en streng og til tider overbeskyttende far (spilt av Alfred Molina, som har et særegent og karakteristisk filmfjes som gjør ham vanskelig å glemme, uansett rolle) og sin noe mer vage og stort sett umælende mor (Cara Seymour, som framstår noe pregløs i filmen som kvinnen bak en dominerende mann). Med faren Jack i spissen, gjør foreldrene hva de kan for å pense sin datter inn på den gylne vei, som for dem er en god utdanning ved Oxford. Da Jenny brått og uventet, en dag mens hun står i regnet med sin cello og venter på bussen, på en særdeles høflig og lite uanstendig måte blir plukket opp av den tilsynelatende vellykkede og langt eldre mannen David (spilt av amerikanske Peter Sarsgaard) i hans lekre bil, er det duket for et vennskap som leder inn i voksenverdenen. Dette blir starten på en tilværelse hvor alle tanker om et studentliv etter hvert kommer i bakgrunnen for ungjenta Jenny, som får smaken på det som i hvert fall ser ut til å være det gode og spennende livet. Og, som man skulle trodd, ikke til en klagesang fra sine foreldre, derimot bifall, ettersom den veltalende kurtisøren også vet å sno foreldre rundt sine sjarmørfingrer.

Carey Mulligans framstilling av ei ung, ordentlig, intelligent, og i utgangspunktet noe naiv jentes oppdagelse og dragning mot det voksne og ikke alltid ufarlige, er på mange måter høydepunktet i filmen. Sannsynligvis er det nok også skildringen av ungjenta Jenny regissør Scherfig har kjent seg best igjen i, og kanskje også har hatt lettest for å instruere? Selv om de bærende rollene fungerer uten spesielt store ankepunkter, og det er flere gode enkeltprestasjoner i mindre roller, blant annet Olivia Williams som Jennys lærer Miss Stubbs og Emma Thompson som rektor, er det likevel Mulligan som bærer filmen. Og med temaet: ”ung jentes oppvåkning” er dette også naturlig, selv om en kanskje skulle ønske seg litt mer briljans fra både Molinas farsfigur og Sarsgaards mørke beiler, som begge framstår noe skjematiske og karikerte. Heldigvis dog dynket med en dose britisk herlig humoristisk ironi, som gjør at enkelte replikkvekslinger får oss til å trekke på smilebåndet (og også har noe umiskjennelig Hornbysk over seg til tider). Til tross for en alvorlig undertone hele veien, er det mye glimt i øyet i både skuespillernes framstilling av sine roller, i dialogen og i måten historien blir fortalt.

Scenografien og tidskoloritten er, som sedvanlig i britiske produksjoner, betagende og nøyaktig og bygger opp rundt en historie som gir oss tanker om en annen tid, lagt til tidlig 60-tall, som den er. En tid hvor det ikke var uvanlig at en kvinnes mål i livet var å bli godt gift, og hvor det fortsatt ikke var mange gode jobber å oppdrive for kvinner som faktisk satset på en god utdanning.

Heldigvis for oss er virkelighetens Jenny, altså Barber, tydeligvis en person som ikke lar seg pille på nesen, og det var nok til god hjelp i veien mot det å finne seg selv og stå på egne bein. Dermed unnlater filmen å gå i altfor mange opplagte feller, som den lett kunne gjort med sitt på mange måter velkjente tema, og blir i stedet en interessant skildring av oppvekst og hvordan livet var for de som førte oss fram til kvinners nåtidige opplagte selvstendighet.