Libanon fikk Gulløven ved fjorårets filmfestival i Venezia. Det er en usedvanlig sterk spillefilmdebut av den israelske regissøren Samuel Maoz. Filmen er basert på hans egne opplevelser som stridsvognskytter under Libanon-krigen i 1982 – altså samme krig som den israelsks Gullpalmevinneren i Cannes, Vals med Bashir, tok for seg året før.
Libanon-krigen i 1982 er blitt stående som Israels Vietnam. For første gang var landet involvert i en geriljakrig og ikke en konvensjonell krig.
Libanon er en klaustrofobisk opplevelse. Stort sett hele handlingen foregår inne i stridsvognen som har kjørt seg vill og befinner seg alene i en landsby i Sør-Libanon. Kontakten med omverdenen foregår gjennom siktet på stridsvognen. Samuel Maoz evner faktisk å få deg til å føle at du som publikum blir en del av mannskapet – og skaper slik sett en film som fungerer mer effektivt klaustrofobisk enn Wolfang Petersens Das Boot. På mange måter kan den minne om Black Hawk Down, men her er modige amerikanere erstattet av livredde israelere. Libanon er intet helteepos.
For de unge soldatene inne i den trange stridsvognen handler det om å skyte først eller bli drept. Ordrene kommer over radio, og soldatene kjemper ikke bare mot en usynlig fiende, men også med sin egen moral og samvittighet når de får ordre om å ta ut mål - skyte på sivile. Når alt kommer til alt, så handler det om å overleve for det livredde stridsvognmannskapet.
Libanon er en av tidenes beste krigsfilmer. Den har ikke noe plot og nesten ingen dialog. Samuel Maoz drar deg inn i virkeligheten, og du føler at du er en del av krigen. Du holder pusten og frykter det verste.
Skuespillerprestasjonene er imponerende, og regissøren gir oss krigens redsel og galskap effektiv rett inn i nervesystemet.
Som krigsfilm hører den hjemme blant klassikerne innen sjangeren, som Full Metal Jacket og Apokalypse nå!
Libanon er en film uten helter, kjærlighet eller fornuft, med kun en rå virkelighet som du blir en del av. Libanon er rett og slett et mesterverk.
