Med myndig kontroll over en komplisert intrige blir den nye Jim Carrey-filmen en varm kjærlighetshistorie, en lunt humrende komedie og en studie i menneskelig besluttsomhet.
Man sier at summen av menneskenes laster er konstante. Det samme gjelder kanskje for klodens totale sum av hat og fordommer. Mens en her i Vesten har sett stigende aksept for homofili, er det som om motstanden bare har flyttet seg til en annen del av verden, til og med for å gjenoppstå i en enda styggere utgave. Dermed kan man i disse dager med stigende vantro lese at flere land i Afrika – visstnok med ivrig assistanse fra amerikanske kristenfundamentalister – planlegger eller har innført dødsstraff eller livstidsdommer for homoseksuell adferd. I en slik kontrastfull situasjon føles det litt rart å sette seg ned for å se I Love You Phillip Morris, med sitt åpent homofile par.
Det seksuelle er riktignok bluferdig beskrevet – bortsett fra i en tidlig scene som avgjort er ment som en vekker for et heterofilt publikum. Filmen er en lunt humrende komedie, men også en kjærlighetshistorie av typen der karakterene går gjennom ild og vann for hverandre. Jim Carrey er en overmenneskelig utspekulert svindler som møter sin store kjærlighet i medfangen Phillip Morris (McGregor). I en slags studie av menneskelig besluttsomhet er heretter ingen anstrengelse for pinefull, ingen svindel for hårreisende, ingen løgn for grov, bare for å få et lite glimt av sin elskede, i et liv inn og ut av fengsel, inn og ut av svindelbaserte luksusliv. Carrey er tydelig inspirert av materialet, og hans suverene ansiktskontroll, som tidlig i karrieren ble anvendt til overstadig klovneri, danner her grunnlaget for mer subtile uttrykk og stemninger i et imponerende bredt register.
Man mister litt pusten av Phillip Morris, og det er ikke bare fordi den varme kjærlighetshistorien tar den fra oss, men fordi intrigen er komplisert, tettpakket og strekker seg over en lang tidsperiode for karakterene. Man kan kanskje snakke om en relativt ny type svært hendelsesrik film, slik som i rene fiksjonsfilmer av typen Fight Club (David Fincher, 1999), men oftere i virkelighetsbaserte arbeider som The Insider (Michael Mann, 1999), Zodiac (Fincher, 2007), Baader Meinhof (Uli Edel, 2008) og altså her i Phillip Morris. For denne deler de andre filmenes ambisjon om en mer trofast representasjon av de virkelige hendelsene, men altså på bekostning av forenklinger som komprimering av tid og sted, ellers vanlige grep for å gjøre en fortelling lettere fordøyelig. Personlig er jeg fascinert av utfordringen og den mildt berusende følelsen som ligger i å takle det sansebombardementet slike filmer innebærer – et filmatisk uttrykk som også reflekterer vår uhyre komplekse og visuelt overmodne hverdag – men også av filmskapernes myndige evne til å gi retning og form til noe som fort kunne blitt et viltvoksende materiale.
