Avatar for barn

På vikingøya Borkøy er den store statussporten å drepe dragene som stadig angriper landsbyen. De er rett og slett en pest og plage, og du er ikke skikkelig mann før du fikser den jobben – gjerne gjennom en dragekamp på arenaen. Tenåringen Hikken ønsker også å få status og bli en hardhudet viking – akkurat som faren hans ønsker, men i motsetning til alle de andre som dreper drager i fleng, blir han venn med en drage som er blitt skadet. Hikken prøver å overbevise sin krigerske far og resten av vikingen om at dragene slett ikke er så farlige som de tror.

Dragetreneren har plotelementer til felles med mange av filmene som har gått på kino det siste året. Best kan filmen beskrives som barneversjonen av Avatar. I tillegg er det mye Det regner kjøttboller i Dragetreneren. Protagonisten i begge filmene skiller seg ut fra den godtatte normen, og begge prøver å imponere sine fedre og jentene. Hovedpersonen i disse to filmene viser at det ikke er noe galt i å være forskjellig fra andre – og at det til og med er bra for samfunnet de lever i.

Det som gjør Dragetreneren til en stor film er først og fremst den fantastiske animasjonen – og detaljene. Når du ser vikingskipene gli gjennom fjorden, så er animasjonen imponerende gjort, og det er tydelig at animatørene har gjort hjemmeleksa og studert vikingskipene skikkelig. Her er en detaljrikdom som du må ut på Bygdøy for å finne maken til.

Filmen lanseres både med norske stemmer og i amerikansk originalversjon. Undertegnede så den norskdubbede versjonen hvor Alexander Rybak gir stemme til Hikken, mens Helge Jordal har stemmen til faren. Det er bare å fastslå at nå må folk la Alexander Rybak få en pause. Han er til tider pinlig dårlig, og det høres til tider ut som han leser opp uforberedt rett fra manus. Det er på tide at filmbyråene innser at det å være kjendis ikke automatisk gjør deg kvalifisert til å være skuespiller. Det er en grunn til at de bruker profesjonelle skuespillere i originalversjonen.