Virtuos veteran

Vi må nok tilbake til Sir Alfred Hitchcock og hans Family Plot i 1976 for å finne en like sinnssvakt underholdende film laget av en 76-åring som Polanskis Skyggen. I sin rykende ferske sølvbjørnvinner fra Berlin tar Roman Polanski oss med på en komplett uforutsigbar reise inn i en verden hvor himmelen alltid er blygrå, lyset skumringsaktig, uutgrunnelige og vagt truende, sikkerhetsvakter er allestedsnærværende, tjenere ser på deg med forskende blikk og intrigen er en labyrint. Samtidig er filmen pepret med vittigheter og pussige vendinger i forviklingene, og spekket med treffsikkert og ironisk tegnede karakterer. Det hele er iscenesatt med et slikt overblikk og presisjon at opplevelsen blir totalt fengslende. I tillegg får vi en aldeles vidunderlig musikklegging av Alexandre Desplat, som med nærmest nevrotisk påpasselighet stadig er på pletten med filmens oppfinnsomme hovedtema, men hele tiden i nye og pirrende arrangementer.

Hovedpersonen skal føre i pennen “selvbiografien” til den tidligere britiske statsministeren Adam Lang, som veldig tydelig er basert på Tony Blair. Han overtar jobben etter en person som døde under mystiske omstendigheter, og filmens skjebneironiske motor er hvordan han i sitt arbeid med boka uavvendelig synes dømt til hele tiden å følge i sin forgjengers fotspor.

Polanskis kontroll på detaljer er like virtuos som helheten, der for eksempel to ferjearbeidere i åpningsscenen er lyssatt slik at de fungerer som et skummelt frampek til to mystiske skikkelser som stadig er etter hovedpersonen utover i filmen. Videre klemter Big Ben svakt i det fjerne, men like fullt illevarslende, når hovedpersonen får tilslag på oppdraget, og denne lyden får sitt ekko senere i filmen der en klokke på veggen slår diskret når han er i ferd med å avsløre at han sitter på informasjon som viser seg å være livsfarlig for ham.

Polanskis Skyggen er snublende nær et mesterverk i sin sjanger, men dessverre skurrer et par ting i en ellers ganske logisk intrige. Det bør ikke være mulig å finne et spor som innebærer et vendepunkt i mysteriet så lekende lett som å gjøre et par oppslag på Internett. Videre er avslutningsscenen temmelig oppkonstruert. Her får hovedpersonen plutselig helt avgjørende informasjon, og av en slik natur at det er lite plausibelt at informanten ville kunne ha slike opplysninger. Mer graverende er det at scenen er avhengig av at hovedpersonen her med ett begynner å oppføre seg fryktelig dumt.

Likevel, sett på bakgrunn av det generelle mesterskapet i Polanskis Skyggen, må det likevel, tross regissørens ytterst usikre legale framtid, på filmkunstens vegne være tillatt å håpe på at Roman Polanskis karriere ikke vil ende her, slik det var tilfelle i 1976 med hans forbilde Hitchcock.