Et i utgangspunktet forslitt materiale forvandles til et mesterverk av levd liv og uhørt intensitet.
Jeg var svært trett før visningen av Profeten og så for meg en økt med hardt arbeid for å få noe ut av dette. Men sjelden har en film glidd så uanstrengt inn. Ikke det at Jacques Audiards femte spillefilm er glatt. Her er det snakk om tett og skitten realisme, som utspiller seg for det meste i et fengsel og med en hovedperson som treffer en rekke etisk tvilsomme valg. Men Audiard – en meget høyt respektert fransk regissør som presenterer en ny film kun hvert fjerde år, men desto mer gjennomarbeidet – skildrer personer og miljø med slik en presisjon og, ikke minst, ubønnhørlig driv i historiefortellingen at man intet annet valg har enn å følge med i dragsuget. Imidlertid er det ikke snakk om tomt hissende og utenpåklistrede virkemidler vi kjenner så godt fra Hollywood-filmer av den underlødige sorten, men en intensitet som vokser organisk fram av materialet.
Akkurat som i Audiards tidligere mest kjente verk, En meget diskret helt fra 1996, møter vi her en ung mann uten egenskaper – en blank tavle der livserfaring ennå ikke har risset inn noen personlighet. Men mens den diskrete helten benyttet sin latente intelligens og enorme lærevillighet til å flykte fra virkeligheten, ved å skape seg en falsk identitet som tidligere motstandskjemper under annen verdenskrig, er fransk-arabiske Malik (Tahar Rahim) vanskeligere stilt. Når 19-åringen blir kastet i fengsel for å sone seks år, blir han ikke bare nødt til først å oppdage at han har slike evner, men må bruke dem på et diametralt motsatt prosjekt, nemlig å møte virkeligheten rett på.
Fengselsfortellingen har lange aner i filmhistorien, og plotet i Profeten følger velkjente veier, men likevel framstår den mirakuløst nok som duggfrisk. Ved siden av en friksjonsløs organisering av en usedvanlig hendelsesrik intrige, imponerer Audiard kanskje aller mest ved å få så godt fram hvordan en personlighet formes som resultatet av valg truffet av ren selvoppholdelsesdrift, som løsninger på umiddelbare praktiske problemer forårsaket av press fra andre, her i en særdeles brutal fengselsvirkelighet. I en veritabel dannelseshistorie fra bak fengselsmurene går således Malik på få år fra å være en apatisk ungdom med null selvtillit, til en durkdreven og svært talentfull kriminell, i en uhyre troverdig prestasjon fra Rahim bygget på små midler.
Hvorfor har folk det forresten så travelt med å komme seg ut av kinoen etter en film? Len deg heller tilbake under slutt-tekstene her. For Audiards faste komponist Alexandre Desplat, som også sto bak den vidunderlige musikken til Den fantastiske historien om Benjamin Button, gir oss her et par av sine aller flotteste verk, med blant annet et utrolig fengende og elegant ostinatotema – en svalende og ettertenksom stund etter nesten to og en halv time forrykende intensitet.
