Opprører par excellence

Skulle vi gå inn på alle skandalene fyren har forårsaket, ville det ikke bli mye igjen til omtale av filmen. Uansett vil det være lurt av deg å gjøre litt research på forhånd, siden denne filmen tar som gitt at (det franske) publikum allerede er inneforstått med legenden Gainsbourgs mange krumspring.

Bare for å ta det først: Filmen er visuelt betagende. Den er holdt i varme, sterke farger – så sterke og glødende at man av og til føler seg hensatt til en technicolor-film fra 1950-tallets Hollywood á la Vincente Minnelli eller Douglas Sirk. Så den filmdebuterende Joann Sfar viser en imponerende stilsikkerhet i denne adapsjonen av sin egen bande dessinée (tegneserie), som arter seg som en blanding av musikal, med mange av Serges mest berømte sanger, og tradisjonell biografi. Et av filmens mest vellykkede grep er et fantasifoster som stadig dukker opp og blander seg inn i handlingen – en fysisk representasjon av Serges talent og indre demoner, som driver ham videre, lenger inn i kunsten, og lenger ut i det selvdestruktive.

Filmen følger kronologisk Serge fra barndommen, via den første berømmelsen, og deretter profesjonelle, og ofte romantiske, forhold til andre franske legender som Juliette Gréco, France Gall og Brigitte Bardot. Det hele kulminerer i hans lange forhold til sitt livs kjærlighet, Jane Birkin (spilt av Lucy Gordon, som sjokkerende nok tok sitt liv bare få uker etter innspillingen). Romantikken glir imidlertid gradvis over i det tragiske i og med hans stigende rusmisbruk. (Vi får også et glimt av deres datter Charlotte, som nylig fulgte i fotsporene til sin far og dennes ofte seksuelt betonede provokasjoner, i sin 100 prosent fryktløse rolle i Lars von Triers paradoksfylte Antichrist.)

I sterk kontrast til Marion Cotillard som Piaf og Audrey Tautou som Coco Chanel, får vi her et fransk ikon som definitivt ikke er billedskjønn. Den ganske ukjente, og utmerkede, Eric Elmosnino, som kan ligne litt på Steve Buscemi, har med sin løsnese en foruroligende portrettlikhet med legenden.

Dette er så avgjort en interessant film. Likevel synes jeg den i midtpartiet bikker litt for mye over i en kulørt parade av smellvakre, for det meste berømte damer, som alle svermer for Serge. Og regissøren – som altså er mann tross fornavnet – ynder å presentere dem lettkledde og halvnakne. Det tenderer mot det overfladiske det hele, også videre utover i filmen. Den solbebrillede, ubarberte rufsete popkulturelle stjernen, som til slutt begynner å tro på mytene om seg selv, noe som skal bli hans undergang, er en klisjé som filmen ikke helt makter å overskride. Men den er altså visuelt henrivende, og med sine ofte spartanske, uhørt fengende arrangementer og dadaistisk enkle, pop art-aktige tekster, er musikken vidunderlig.