The Road er ubønnhørlig dyster og overbeviser samtidig som film.
Selv om mainstream-forfatteren Cormac McCarthys allerede berømte bok ”The Road” sikkert holder et høyt litterært nivå, er selve opplegget ikke originalt i det hele tatt. Det myldrer nemlig av post-apokalyptiske fortellinger innen science fiction-litteraturen. Det finnes forgjengere med interessante tematiske likheter. Blant annet John Christophers ”The Death of Grass” fra 1956 der alle planter dør med katastrofale ringvirkninger og Neal Barrett Jrs "Through Darkest America” (1987) der alt dyreliv er utryddet og alt kjøtt kommer fra genetisk endrede mennesker uten intelligens og taleevne. De blir drevet av gårde i store hjorder à la 1800-tallets kvegdrift, som i en ironisk/kynisk kommentar til gamle amerikanske tradisjoner.
I The Road, som etter sigende ligger tett opp til romanen, kombineres alt dette, og mer til. Her er nemlig alt dødt, bortsett fra noen rester av menneskeheten som har henfalt til kannibalisme for å overleve. For bortsett fra det intense forholdet mellom hovedpersonene, en utsultet mann og hans tiårige sønn, er også medfølelsen utryddet, og menneskeheten synes dømt til en siste patetisk krampetrekning før vi også er borte.
Handlingen foregår ti år etter en uspesifisert global katastrofe. Filmen er en metafor på våre kontinuerlige miljø-ødeleggelser – eller global oppvarming – for merk at en av karakterene sier noe sånt som: "Det var tegn og advarsler, men mange trodde det bare var noe stort lureri.” I denne metaforiske skildringen har disse tendensene akselerert voldsomt slik at verden nærmest over natten har blitt ubeboelig. Gjennom kannibalismen spiser menneskene her opp sin framtid, som vi i dag fortærer våre etterkommeres ressurser i en eneste glupsk forbruksfest.
I The Road er det ikke rom for meditasjon over forgjengeligheten i menneskenes grandiose, fordums ambisjoner, som i scenene i det oversvømte New York i Spielbergs A.I. Artificial Intelligence (2001), men bare den aller dypeste fortvilelse – den avsvidde verdenen rundt karakterene kan gjerne også ses som et slags ”psykisk landskap”, i tråd med J. G. Ballards tidlige katastroferomaner, for eksempel ”The Drought” fra 1965.
Spill, iscenesettelse og spesielt den grimete sminken i The Road er uhyre overbevisende. Dessuten er grusomhetene framstilt med ganske nennsom hånd, og briljant er åpningssekundenes nærmest impresjonistiske fremmaning av et paradisaktig liv før katastrofen. Likevel når ikke den mer tradisjonelt filmfortellende The Road de samme høyder som en annen nylig undergangsfilm, mesterverket Children of Men fra 2006, fordi Alfonso Cuaróns virtuose bruk av lange tagninger og innovative actionscener tilfører den filmen en ekstra dimensjon.
Og selv om The Road er ubønnhørlig og gjennomført dyster i tonen – avslutningens strime av håp til tross – finnes det utrolig nok en film som topper den, nemlig russiske Konstantin Lopusjanskijs Brev fra en død mann (1986), hvor menneskeheten etter en atomkrig sjangler videre omgitt av enorme mengder skrot, og hvor karakterene opptrer store deler av filmen i gassmaske. Det må være det mest deprimerende verket i filmhistorien.
