Til Huttetuenes land er vakker og storslagen. Rett og slett et animert kunstverk.
Til Huttetuenes land (Where the Wild Things Are) er en adapsjon av barnebilledboken med samme tittel, skrevet av forfatteren Maurice Sendak. Boken, med sine knappe 40 illustrasjoner og få linjer tekst, er svært godt kjent i USA – både som barnebok, kort animasjonsfilm og senere opera og en konsertversjon. Den kom ut i 1963 og skal ha solgt nærmere 20 millioner eksemplarer.
Boken og filmen handler om gutten Max med stor fantasi og et enormt raseri inni seg. Han leker ofte brølemonster. Etter en krangel med moren løper Max gjennom parken, finner en båt og er plutselig på det store åpne havet – i vill storm og uten retning. Etter et par dager i båten kommer han til øya der ”The Wild Things” bor – monstrene. Her utspilles et mystisk, storslagent drama, som jeg overlater publikum til å se.
Filmen er regissert av Spike Jonze. Her til lands er han mest kjent for filmene Being John Malkovich (1999) og Adaptation (2002). Under innspillingen av Where the Wild Things Are samlet Jonze skuespillerne, som skulle legge stemmer på de 3D-animerte monstrene, til å spille ut sine karakterer – med hopp og sprett og med kosestund i ”dynge”. Samtlige skuespillere syntes det føltes eksentrisk i begynnelsen, men elsket Jonzes ”metode” etter hvert. De mente at deres ”live-action” spill hevet intensiteten i stemme-regien og løftet karakterene deres opp på mer troverdig nivå.
Det er litt av et stjernelag som stemmelegger monstrene. James Gandolfini, Forest Whitaker, Catherine O’Hara, Catherine Keener, for å nevne noen. Likevel, det mest imponerende er hvordan denne enkle lineære historien forteller en universell, nærmest freudiansk historie om et barns utvikling gjennom raseri, endring og vekst. Andre elementer som løfter filmen opp til en severdig opplevelse er de animerte monstrene. Etter en stund tenker man ikke på at de ikke finnes på ordentlig – de er virkelige, der de puster, blunker, rynker pannen, vibrerer med neseborene og trekker ørlite grann på øyebrynet. Det er vakkert, storslagent, og man får ikke sett seg mett på disse animerte kunstverkene.
Til Huttetuenes land må sees av både voksne og barn. Filmen etterlater en underlig følelse av katarsis, en renset følelse – som om du rett og slett har gjort en god gjerning når du forlater kinosalen. Dette kan muligens forklares via filmens underliggende, psykologiske elementer – men for all del – ikke kast bort tiden med tunge analyser av dette fantasifulle og inspirerende filmverket!
