Erdal Besikçioglu som faren og Bora Altas i rollen som gutten utviser et rørende samspill i <i>Honning</i>.
 

Filmfakta

Originaltittel: Bal
Med: Bora Altas, Erdal Besikcioglu, Tülin Özen
Manus: Semih Kaplanoglu
Regi: Semih Kaplanoglu
Genre: Drama
Produksjonsår: 2010
Nasjonalitet: Tyrkia / Tyskland
Lengde: 1 t. 46 min.
Distribusjon: ActionFilm
Premiere: 29.10.2010

Honning i tre mesterlige lag

Tekst: Dag Sødtholt | Publisert: 28.10.10

Mesterverket Honning er tre filmer på en gang: en hypnotisk naturmeditasjon, en betagende barneskildring og en drømsk gåte like komplisert som Inception.

Honning kan oppleves på tre plan som eksisterer side om side som var de nært beslektede, parallelle verdener. På ett nivå er filmen en hypnotisk meditasjon over naturen i det tyrkiske høylandet i Anatolia. Regissør Semih Kaplanoglu viser oss omsorgsfullt hvordan sollyset faller mykt inne i den tette skogen og på åssidene i dette trolsk kuperte landskapet. Det besettende vakre fotoet føles aldri statisk eller postkortaktig, fordi kameraet snart vil søke seg videre til ferske, idérike komposisjoner. I dette landskapet bor en familie, og interiører filmes med like stor kjærlighet som landskapet, med et usedvanlig pirrende samspill mellom lys og skygge, og med et aldri hvilende blikk for nye ideer – plutselig kan gjenstandene på et landsens frokostbord forme et fargerikt stilleben.

Midt oppe i alt dette får vi en aldeles betagende barndomsskildring, fullt på høyde med klassikere som de spanske The Spirit of the Beehive (Victor Erice, 1973) og Cría Cuervos (Carlos Saura, 1976). Faktisk kan Bora Altas som den 6–7-årige Yusuf minne om den fantastiske barneskuespilleren Ana Torrent i de to filmene, både i talent, utseende og det litt bekymrede ansiktsuttrykket. Bare det å observere hans minespill og oppførsel gir egentlig fullt utbytte av filmen, men rørende er også samspillet med faren, som han føler seg spesielt knyttet til, og den ikke-verbale kommunikasjonen med moren. Sentralt i filmen står den ensomme guttens lesevansker på skolen – det å tale har blitt så traumatisk at han i nesten hele filmen kun hvisker, noe som bidrar til dens generelle tone av andektig stillferdighet.

Filmen har egentlig også en klar intrige – blant annet en underhistorie om Yusufs ferd gjennom skuffelse, misunnelse, hevn og anger i forholdet til en nabogutt, betagende i all sin barnlige, klarsynte enkelhet. Men fortellermessig sett er Kaplanoglu langt fra typen som gir tilskueren alt rett opp i fanget. I tillegg krydrer han sitt velsmakende honningbrygg med små, nennsomt plasserte enigmaer: enkeltbilder som kanskje kun er symbolske; korte, drømske passasjer som virker ute av hakk med filmens ellers omsorgsfulle realisme. Den tilsynelatende enkelheten som i virkeligheten gir rom for en veldig kompleksitet, samt fokuset på naturen, kan minne om den thailandske mester Apichatpong Weerasethakul ( Syndromes and a Century, 2006) – en gåtefullhet som kan være like utfordrende å gi seg i kast med som Inception.

Honning vant altså Gullbjørnen i Berlin, en milepæl for en filmnasjon på full fart forover, myldrende av nye talenter i tillegg til sin mangeårige frontfigur Nuri Bilge Ceylan. Og svært fortjent, for Honning har en mykhet og følsomhet i uttrykket som plasserer Kaplanoglu helt i fremste rekke i verdensfilmen.

 
 

Annonse