Den franske nybølgeregissøren François Truffauts Brud i sort er et godt eksempel på hva som skal til for å lage kvalitetsfilm.
Plotet i denne filmen er helt tøysete – en kvinnelig seriemorder som dreper en rekke menn, på diverse pussige måter, for å hevne en urett i fortiden – og Truffaut bruker intrigen kun som et springbrett for å gi oss en serie ironiske portretter av forskjellige mannstyper. Men mest av alt er fortellingen et utgangspunkt for to timer med ustoppelig lekelyst og utforskning av filmen som medium. Samtidig har Bernard Herrmann fått i oppdrag å emulere Hitchcock-musikk alt hva han orker, og vi kan gjerne tenke oss at nouvelle vague-regissøren Truffaut her gjør alt som Hitch gjerne kunne hatt lyst til, men ikke kunne tillate seg innen rammene av en kommersiell filmindustri.
Brud i sort sprudler av friskhet, lyser av intelligens og er i sin bruk av lange tagninger en oppvisning i virtuositet og eleganse. Det er nesten ikke et bilde i filmen som ikke er formmessig interessant. Truffaut gir scenene en musikalsk oppbygning med en begynnelse og slutt. Her er det ikke snakk om å bedrive klipp-og-lim for å hekte sammen en masse bilder på det mest funksjonelle og idéfattige vis. Se Brud i sort, og du vil skjønne hva som er så fryktelig galt med norsk film.
