Regissør Barreto har i Siste stopp 174 grepet fatt i en virkelig historie fra et gisseldrama i Brasil.
I 2000 kapret en ung kriminell rusmisbruker en buss i Rio Janeiro, og gisseldramaet ble vist i direktesending på brasiliansk tv. Begivenheten satte sterke spor i en hel nasjon, og situasjonen har allerede blitt nøye dokumentert i José Padilhas kjente dokumentarfilm Bus 174 fra 2002. Denne nye filmen er en rekonstruksjon under fiksjonsfilmens flagg. Selve gisseldramaet er unnagjort på omtrent ett kvarter mot slutten av filmen, men Barreto er opptatt av å kartlegge den sosiale bakgrunnen og fattigdommen, drivkreftene som fikk 21-åringen til å havne i dette uføret, som skulle koste ham livet.
Dette er solid håndverk, følsomt filmet med øye for stemninger, og stort sett velspilt. Tempoet er rolig – dette er ingen heseblesende sak med masse håndholdt og risting, men en film som gir rom for ettertanke. Intrigen drives fram av to unge menn med samme navn, som vi følger helt fra barndommen og hvis veier krysses med avgjørende betydning. Volden skildres usminket, spesielt sjokkerende er brutaliteten i skildringen av ran av bilister, midt i storbyen, som angripes når de har stoppet for rødt lys. Likevel begynner ting å skurre litt underveis, visse virkemidler som man forbinder med melodrama sniker seg inn – for eksempel at hovedpersonen skal møte igjen barndomskjæresten sin akkurat den samme dagen han har flyktet fra fengselet. Likevel, en prisverdig film, som dog ikke tilfører materialet noe særlig nytt.
