Robin Ramzinski, i bryterringen kalt Randy "The Ram" Robinson, (Rourke) har sett sine beste dager i den underlige sporten som kalles wrestling, og som er en slags brutalisert utgave av bryting. Et av poengene med ”sporten” er at bryterne utfører tildels halsbrekkende stunts med og mot hverandre. Anklagene har i årevis gått på at det hele er lureri, at bryterne er allierte og bare later som.
Denne filmen går langt i å hevde nettopp dette. Wrestling er primitiv underholdning, og noe av det beste ved denne filmen er nettopp skildringen av kameratskapet mellom disse moderne gladiatorene.
Men, som sagt, Randy har sett sine beste dager. Dette blir til de grader understreket i denne filmen, som åpner med at han blir nektet adgang til sitt hjem, i en parkeringsplass for mobile hus. Denne type bolig representerer det absolutte bunn-nivå i amerikansk bevissthet, og det er altså denne bunnen som forsvinner under vår venn. Tydelig symbolikk.
Deretter går det bare videre nedover, i møysommelig tempo. Sporadiske lysglimt, som i møtet med strippersken Pam (Tomei) datteren (Wood) blir bare dette – sporadiske glimt. Vår venn søker seg tilbake til ringen en siste gang, til tross for at legene har advart mot nettopp dette.
Mickey Rourke har fått masse godord for denne rollen, som ses på som hans store comeback. Han spiller unektelig bra i det som egentlig er en ganske lavmælt, litt langsom film. Og samspillet med de to kvinnene i Randys sørgelige liv er egentlig det beste ved hele filmen.
Som altså er i lengste og langsomste laget for mitt vedkommende. Spillet til tross.
