Etter at mange kjente filmskapere måtte gi opp, har 300-regissør Zack Snyder omsider klart å få festet Moore og Gibbons’ legendariske tegneserie Watchmen til lerretet. Ved nærmest å kopiere den, rute for rute.
Selv om filmen fungerer aller best når den tør å fjerne seg litt fra forelegget, er det gledelig å se hvor samvittighetsfullt både historien og bildene er gjenskapt. Watchmen dreier seg om en gruppe avdankede, ikke spesielt heroiske superhelter, som får en mistanke om at noen er ute etter å ta dem alle av dage. Om da ikke menneskeheten går opp i atombomberøyk først. Fortellingen utspiller seg i et alternativt åttitall og utgjør et dystert tankeeksperiment om hvordan verden ville sett ut om det faktisk fantes maskerte vektere med superevner. Dessverre har overførselen lettet noe på seriens gjennomgripende og gjennomførte misantropi, men bevares, filmversjonen er stadig vekk deilig dunkel. Og nesten like sammensatt, symbolladet og suggererende som forelegget.
