Filmfakta

Med: Dominic West, Wendell Pierce, Lance Reddick, Sonja Sohn, Clarke Peters, Idris Elba, Jim True-Frost, Andre Royo, Michael K. Williams, Wood Harris, Aidan Gillen
Manus: Diverse
Regi: David Simon (skaper)
Genre: Drama/Thriller
Produksjonsår: Fra 2002 til 2008
Nasjonalitet: USA
Distribusjon: Warner Bros. Entertainment Norge AS
The Wire I fjerde sesong skildrer The Wire hvor tøft og bokstavelig talt hardt det kan være å vokse opp i Baltimores mer vanskeligstilte distrikter.

Et mesterverk

Tekst: Hanne Bernhardsen Nordvåg | Publisert: 02.12.10

The Wire er en tv-serie som sniker seg inn under huden din. Nesten uten at du merker det. For på den ene siden er den lavmælt, tilbakeholden og selsom. Men samtidig inneholder den en sylskarphet og slagkraft nærmest uten sidestykke. Det er sjelden at man merker at en tv-serie – eller film, for den saks skyld – får ligge og marinere i din underbevissthet og nesten forandre måten en tenker på, måten en ser verden og måten en ser mennesker på.

Det er lett å se at serien er laget av folk med en agenda – folk som har noe å si. Og de klarer å si det, på meget intelligent vis. For samtidig som ting nærmest – som antydet ovenfor – bare siver inn i underbevisstheten, så er det allikevel ikke enkelt fattbart. Serien krever noe av deg som seer. Den undervurderer deg ikke. Og den undervurderer slettes ikke de sakene som tas opp. The Wire er en serie som tar ting på alvor, og som viser et sjattert bilde av virkeligheten – ingenting er svart- hvitt. Ingen skurker er tvers igjennom onde, ingen helter er uten sine feil, og mer enn ofte får man se at folk er slave av en skjebne de på ingen måte har ønsket å velge selv. Det merkes at det er med omsorg serien har blitt skapt og skrevet. Helt ned til detaljnivå er den særs gjennomtenkt – uten tilfeldigheter – og godt komponert. Vi finner kanskje her noe av det beste dramaet som noensinne er skrevet. The Wire er tung, men samtidig ikke for seriøs. Den har det essensielle glimtet i øyet, slik at du får en genuint positiv tilknytning til den, på samme tid som den kompromissløst biter seg brutalt fast. The Wire kan og bør ikke forbigås. Den må sees. Og huskes.

Synopsis:

Sesong 1: Den frittalende og uttalte politibetjenten Jimmy McNulty klager sin nød over dopbaronen Avon Barksdale og hans ”Towers” til en av Baltimores mange dommere, som deretter – mot store motforestillinger i histen og pisten – setter i gang etableringen av Major Crimes Unit (MCU) – ledet av Lt. Cedric Daniels og for øvrig bestående av det som tilsynelatende er det laveste oppkommet av Baltimores politistyrke. MCU har som hovedobjekt å sette Barksdale bak lås og slå, og de tar i bruk teknologiske nyvinninger for å gjøre det – deriblant telefonavlytning.

Scene du husker (episode 4, 46 minutter):

McNulty og eks-kompanjong Bunk Moreland drar for å sjekke opp et halvt år gammelt drapsåsted. Vi får servert en fem minutters sekvens hvor dialogen mellom de to utelukkende består av forskjellige versjoner av ordet ”fuck”. Genialt. Orgasmisk. I toppsjiktet hva angår både manus og skuespill.

Sesong 2: Etter mye oppstyr har MCU blitt oppløst og betjentene har blitt fordelt til andre avdelinger. McNulty, som gjorde seg upopulær i første sesong , har blant annet blitt plassert i det lavthengende sjøpolitiet. Her snubler han tilfeldigvis over en draps-, dops- og menneskesmuglingssak som sørger for at MCU samles igjen. Fokus settes mot Frank Sobotka og den såkalte ”Grekeren”. I kulissene får vi se hvordan Barksdale og hans kompanjong Stringer Bell samler kreftene for å styrke sitt dopkartell i Baltimores mer tvilsomme bydeler.

Scene du husker (episode 9, 0 minutter):

En helt uavhengig scene fra resten av seriens handling viser hvordan et gjengoppgjør får fatale konsekvenser for fullstendig uskyldige. En guttunge som gjør seg klar til å dra på skolen blir truffet gjennom vinduet av en kule på villveie. Brutaliteten og meningsløsheten i kriminaliteten som The Wire skildrer, kommer smertefullt godt frem.

Sesong 3: MCU retter nytt fokus mot Barksdale og, ikke minst, Stringer Bell – som etter hvert viser seg som en stadig mer rungende karakter – og deres lugubre virksomhet. Samtidig får vi skildret dynamikken mellom arbeidet MCU gjør og de politiske kretsene, som retter blikket mer og mer mot enheten.

Scene du husker (episode 11, 54 minutter):

Stringer Bell stilles til veggs av de motpolende gangsterne Omar og Brother Mouzone, i noe av det som kan sies å være det hittil største ”HOLY SHIT”-øyeblikket i serien. Et viktig vendepunkt i handlingen og avgjørende for veien videre.

Sesong 4: Tidligere MCU-betjent Ronald ’Prez’ Pryzbylewski velger å bli ungdomsskolelærer og tar med serien til et nytt nivå, hvor vi får skildret hvor tøft og bokstavelig talt hardt det kan være å vokse opp i Baltimores mer vanskeligstilte distrikter. I tillegg fortsetter det politiske spillet, og muligens kan valget av ny ordfører – den kontroversielt hvite Thomas Carcetti – endelig føre til noen av de endringene MCU alltid har arbeidet mot. Cedric Daniels stiger som følge i gradene på den lovlydige siden, mens Marlo Stanfield gjør seg mer markert på den andre.

Scene du husker (episode 3, 0 minutter):

Omar får noe som vel best kan beskrives som blandingen av en ærefull og fryktpreget ferd gjennom kvartalet på sin vei til supermarkedet for å kjøpe frokostblanding en morgen. Ubetalelig.

Sesong 5: Jimmy McNulty får med seg Lester Freamon (tidligere betjent i, nå leder for MCU) på noe som best kan beskrives som en høyrisiko vendetta for å få fakket Marlo Stanfield. Marlo selv viser seg som en av de mest brutale skurkene vi blir presentert for i The Wire, og han etablerer etter hvert et samarbeid med ”Grekeren”, som vi ikke har sett siden sesong 2. I tillegg får vi bevitne hvilken betydning presse og media har i kriminalitetsbekjempelsen.

Scene du husker (episode 3, 31 minutter):

McNulty blir bokstavelig talt tatt med buksene nede og bruker skamløst politiskiltet for å slippe unna bråk. ”What the fuck?!?” – i utsagnets (ord)rette betydning.

 
 

Annonse